• Julie Andersen

  • Forsiden
  • Add meg
  • Instagram
  • Youtube
  • Tenk over hvor grensen går!

    Jeg merker nå i det øyeblikket jeg sitter og skriver dette innlegget, at jeg har en sterk indre kvalme som jeg har hatt i timevis, som jeg hadde i går, og som jeg egentlig føler jeg har hatt en god stund. Det er en kvalme som minner meg på at vi lever i en ekkel verden, og en ganske syk verden der et mangfold av mennesker gjør så forferdelige og motbydelige ting som gjør at jeg kan kjenne min avsky i roten av sjelen.

    Heldigvis har vi mennesker den egenskapen ved at vi kan klare å se det fine i verden og sette pris på det livet vi lever, men noen ganger får vi bare den forbanna påminnelsen av at mye i vårt samfunn er feil, og at mye i vårt samfunn er sykt. Det er mye i vårt samfunn vi ignorer og til og med aksepterer som vi under noen omstendigheter ikke burde akseptere, men at det rett og slett er så vanlig at man nesten begynner å se på det som noe normalt. Noe som fører til at vi får et forvrengt syn på ting som vi absolutt ikke burde akseptere. I dette tilfellet, seksuell trakassering. 

    Nei, det er ikke ren tilfeldighet det at jeg har valgt å skrive om dette, selv om det er noe jeg tenker på til tider. Men nå har det nylig vært mye omtalt om dette med seksuell trakassering og overgrep i nyheter og media, der mange har kommet ut med sin historie og flere har blitt avslørt. Og når slike ting kommer opp, er det utrolig vanskelig å ikke tenke på det. For det er virkelig et stor problem over hele verden, og noe som er ekstremt vanskelig for personer som har vært igjennom å snakke om. Det er vel da man kan tenke at den ene positive tingen som har kommet ut av dette, er at så mange modige kvinner og menn har kommet ut med sin historie, og at hashtaggen METOO har laget en slags bølgeeffekt som gjør at flere personer ikke lenger føler seg alene i det de selv har gått igjennom når det kommer til situasjoner der de har vært utsatt for overgrep og/eller seksuell trakassering. Men til tross for at denne positive tingen har kommet ut av disse forferdelige situasjonene, er det likevel en ting som gnager seg fast i tankene, og det er at så mange av disse menneskene har båret på disse tingene så lenge. At det tok såpass lang tid, og at denne bølgeffekten måtte til før mange turte å fortelle om sine opplevelser. Mange fordi de er redde for å bli sett på som et offer, mange fordi de er redde, og mange fordi de faktisk føler skam over det som har skjedd med dem. Og det er nettopp det at folk føler skam for noe de selv blir utsatt for, som gjør at det er en gigantisk feil i samfunnet vårt. 

    Det som er den sanne og trise fakta, det er at flertallet av kvinner har opplevd en form for seksuell trakassering i løpet av sitt liv, og det er også mange som ikke vet hvor grensen går. Det er mange som til tross for at de følte at en situasjon var feil eller ubehagelig, er usikker på om det de følte var riktig, eller om de bare oppfattet det feil. Og det er da dette med å vite hvor grensen går blir vanskelig. For det er faktisk ganger der en person f.eks. blir tatt på låret av personen de sitter å snakker med, føles ubehagelig for personen som opplever det, imens andre parten ikke tenker over det som noe annet en vennlig eller faktisk ikke tenker over det i det hele tatt. I slike tilfeller kan jeg forstå at dette er vanskelig fordi det kommer helt an på hvor grensene til folk går, og hvordan de ser situasjonen fra sin side. F.eks. for meg hadde det kommet helt an på personen. Men man må uansett hvilke intensjoner man hadde, forstå at den personen så på dette på noe som ikke var greit. 

    Jeg føler personlig at samfunnet vårt har blitt vridd opp ned på hvor grensene ligger, spesielt blant de som er nærmere min generasjon. Folk er rett og slett ikke flinke nok til å si ifra, inkludert meg selv, fordi man blir så usikker. Jeg har personlig opplevd noen episoder der jeg har blitt usikker eller rett og slett blitt så sjokkert at jeg ikke har taklet situasjonen slik jeg gjerne burde. Et eksempel var da jeg var på nach. Vi satt ute og snakket med noen gutter, og jeg opplevde at den ene gutten begynte å stryke meg opp og ned på låret og på nedre delen av ryggen og begynte å snakke på en veldig ekkel måte. Jeg husker at jeg ble ekstremt ukomfortabel, men jeg sa likevel ikke ifra fordi jeg følte meg låst i situasjonen og jeg hadde ikke lyst til å lage en scene. Så tilslutt endte det bare opp med at jeg sa ifra til de jeg var med og at vi gikk. Dette er noe jeg tenker tilbake på og jeg angrer en del på hvordan jeg taklet situasjonen. Jeg skulle ønske jeg sa ifra, jeg skulle ønske jeg hadde lagd en scene, jeg skulle ønske jeg hadde turt å si "Unnskyld meg person som jeg møtte for to sekunder siden. På hvilket tidspunkt ga jeg deg inntrykk om jeg på noen som helst måte ønsket at du skulle tafse på meg på den måten? Husker du ikke? Nei, det var nok fordi jeg ikke gjorde det." Skjønn dette folk, det er faktisk ikke greit at noen gjør dette mot noen. Vist en jente vil at du skal ta på henne, så gir hun deg beskjed! Så enkelt er det. Så vist du spontant føler for å ta på rompen til den ene jenten på byen, skal må du faen meg klare å ta imot knyttneven i ansiktet du får tilbake. Er det så vanskelig å forstå at slike ting ikke er greit å gjøre?

    Nei, det er ikke greit å klå på tilfeldig personer. Nei, det er ikke greit å rope seksuelle ting mot tilfeldige personer. Og vit dette, hver gang en dum jævel sniker seg innpå bakfra på dansegulvet og tilfeldigvis begynner å gnikke seg opp og ned etter meg, så tar det hver minste lille styrke i min kropp å motstå fristelsen til å dra til denne personen med all min kraft. Så med andre ord, DET ER IKKE GREIT. "Hvordan skal jeg da kunne danse med jenter på byen?" Nei, si det... Hva med å spørre? Jeg kan faktisk ikke beskrive hvor sint jeg blir når jeg opplever slike ting, og det verste er at jeg har opplevd situasjoner der personene som faktisk gjør disse tingene blir sint eller fornærmet når de får beskjed om at det de gjør ikke er greit. Jeg kan personlig si at jeg ikke har så veldig mye sympati for at en person ble flau over at noen kritiserte dem for å gjøre noe som var upassende på alle måter. Hva med å heller ta det til seg å tenke at "ok, kanskje det ikke var riktig måte å gjøre det på. Kanskje dette var ubehagelig for den andre personen". Kanskje det hadde vært lurt å forbedre seg på det området slik at man faktisk kan ha en jævla sjans på at noen faktisk kommer til å like dem på et tidspunkt. Hva med å faktisk bruke hodet? 

    Jeg håper virkelig at dette er noe vårt samfunn kommer til å skjerpe seg på videre, og at vi alle slutter å la hverandre akseptere noe som som ikke burde vært akseptabelt under noen omstendigheter. Jeg håper at flere blir flinkere til å si ifra. Jeg håper at flere klarer å innse hvor de kan ha gjort feil, ikke bare fra deres eget perspektiv, men også fra den andre sitt. Det kan kanskje høres vanskelig ut vist man er personen på andre siden med et annet perspektiv som kanskje føler at dette høres ut som en komplisert prosess, men svaret er faktisk ikke så vanskelig. Bare ikke vær et ekkel menneske. Det er ikke vanskeligere enn det.

     




    Kommentarer

    Om

    14.11.2017 kl.16:59

    Den beste historien jeg har hørt, skjedde for omtrent 40 år siden. En ung dame jobbet med servering på et utested,- løp mellom bordene med halvlitere til folket. Hun fortalte at en fyr kløp henne hardt i baken , og da snudde hun seg mot ham, snudde halvliteren oppned over hodet hans og lot ølet renne.

    Jeg fikk sparken, men det var verdt det! sa hun til meg. Det synes jeg også. Fantastisk jente med bein i nesen. :)

    Julie Andersen

    14.11.2017 kl.19:21

    Om: Wow, vi nå si han fikk som fortjent;) Det er vel ikke innafor i serviceyrket, men det var tøft gjort:)

    Skriv en ny kommentar

    hits