hits
  • Julie Andersen

  • Forsiden
  • Add meg
  • Instagram
  • Youtube
  • Kan du ikke bare ta litt ansvar!

     

    Jeg sier det bare som det er, jeg er irritert. Jeg er jævlig irritert og jeg er sint og jeg er lei. Jeg er sint fordi det virker som om vi lever i en verden der alt er dobbeltmoralsk, og jeg er lei fordi folk ikke tar nok ansvar for ting de er fullt ansvarlig for. Og jeg er irritert fordi jeg føler meg som en dårlig person fordi jeg sier ting som de er. Verden er ikke et bra sted. Vi gjør ikke nok. Vi er egoistiske. Vi er kravstore. Og vi er overlegne. 

    Så la meg begynne med å forklare situasjonen slik den er nå. Vi lever i en tidsalder der vi er på vei til å ødelegge framtiden. Vi tar og vi krever for mye av en verden der vi personlig har ansvar for fremtidige konsekvenser. Og vi tar ikke ansvar for det. Hvorfor ikke? Jo, fordi vi sitter og venter på at noen andre skal ta ansvaret, og vi venter på at noen andre skal gjøre jobben for oss. Det er akkurat denne tankegang og logikken som ødelegger. Du tar ikke ansvar for metangassen, utslippene, vannbruken, ødelagte vannforsyninger, utrydding av dyrearter, nedbrenning av livsviktige skoger, dyrevelferd selv om du spiser masseprodusert kjøtt. Du tar ikke ansvaret  for ødeleggelsen av havet selv om du spiser oppdrettsfisk, du tar ikke ansvaret for utslippet når du kjører bil, du tar ikke ansvaret for søppelet du kaster når du er på tur. Du tar ikke ansvar for kosekvensene av dine egne valg.

    Jeg kan tenke meg at du kanskje synes det er utrolig urettferdig at jeg skriver det jeg skriver nå, for det er vanskelig å vite hva man skal gjøre. Men hva vist jeg nå gir deg svaret på hvordan du kan unngå konsekvensene av det som er skrevet over. Vist du ikke vil bidra til konsekvensene som kommer av å spise kjøtt, velg da vekk kjøttet noen dager i uken og spis noe annet, og unngå masseprodusert kjøtt og importert kjøtt (hva som er hva kan man søke opp). Vist du ikke vil bidra til ødeleggelse av havet, ikke kjøp oppdrettsfisk. Vist du minimalisere utslippet vist du kjører bil, bruk bilen når det trengs. Vist det tar noen minutter å nå destinasjonen din så trenger du ikke å bruke bilen. Vist du har råd, invester i en bil som gir minimalt med utslipp. Og for å hjelpe deg mer på veien, her er noen ting du kan unngå å kjøpe under noen omstendigheter. Masseprodusert kjøtt, oppdrettsfisk, palmeolje, soyaprodukter (økologisk går fint), masseprodusert egg, importert mais. Men vil dette nå gjøre en forskjell hos deg? Nå når jeg har ramset opp eksempler på ting som hjelpe deg med å vite ihvertfall litt mer, vil du da endre måten du kanskje har gjort ting før? Vist svaret er nei, så er det ganske åpenbart hvor problemet ligger...

    Jeg er personlig så lei av at så mange egentlig vet bedre, men velger å ikke bruke kunnskapen. Jeg er lei av at de samme personene som påstår at de elsker dyr, er de samme personene som kjøper sminkeprodukter fra steder som Mac, fordi det er det de liker best. Jeg er lei av at folk som påstår at de bryr seg om menneskerettigheter er de samme personene som handler på steder som H&M, til tross for at de i overkant har utnyttet menneskene som lager klærne de selger. Jeg er lei av at personer som bekymrer seg over sine barns framtid, er de samme personene som synes det er et for stort ork å gjøre noe så enkelt som kildesortere. Jeg er lei av at til tross for at vi daglig ser konsekvensene av hva som skjer når søppel havner i havet, av overfiske, oppdretten, matindustrien, oljeboring, temperaturøkning, minking av biologisk mangfold, at vi likevel ikke endrer vårt mønster. Og jeg er lei av at folk som leser dette, oppfatter det som at jeg mener at det er deres personlige oppgave å alene redde verden. Selvfølgelig er det ikke det. Det eneste jeg prøve å formidle, som er hele poenget med dette innlegget, er ta ansvar for ditt, gjør det du har mulighet til å gjøre. Slutt med unnskyldninger, og gjør noe.  

    For meg så er det faktisk ikke noe mer beundringsverdig enn å se de som ser ting for hva de er, og velger å gjøre noe med det. Jeg blir og jeg er stolt av disse menneskene. Jeg er stolt av min far som etter å fikk vite konsekvensene av mat -og kjøttindustrien for mange år siden, sluttet å spise kjøtt. Jeg er stolt over min mor som frivillig engasjerer seg og bidrar til å hjelpe å kjempe imot forsøpling av hav og natur, utbygning som ødelegger biologisk mangfold og mer. Jeg er stolt over min bror som nå skal studere for å bli energiingeniør, jeg er stolt av min søster som vurderer å kjøpe el-bil, jeg er stolt av mine venner som går i fakkeltog, minimaliserer sitt eget forbruk, og som støtter meg i mine egne tiltak for å gjøre ting bedre. Det er en god følelse å kjenne på, og det gir meg håp.

    Vi skaper vår egen fremtid, og vi er ansvarlig for vår fortid. Vi har et valg, et valg å ta som vil forme konsekvensene for framtiden. Og akkurat nå sitter jeg med to scenarioer i hodet mitt. Det ene viser meg selv og vi som vil bli foreldre i framtiden som forteller våre barn om hvordan vi, i en verden som var under store og skumle forandringer klarte å snu det om fordi vi endelig innså at noe måtte gjøres. Vi klarte til tross for alt. Men i det andre utfallet viser til ett ekkelt og helt ærlig, et sannsynlig scenario, der vi hører ordene jeg håper vi noen gang slipper å høre. Hvorfor prøvde dere ikke hardere? 

    Tenk over hvor grensen går!

    Jeg merker nå i det øyeblikket jeg sitter og skriver dette innlegget, at jeg har en sterk indre kvalme som jeg har hatt i timevis, som jeg hadde i går, og som jeg egentlig føler jeg har hatt en god stund. Det er en kvalme som minner meg på at vi lever i en ekkel verden, og en ganske syk verden der et mangfold av mennesker gjør så forferdelige og motbydelige ting som gjør at jeg kan kjenne min avsky i roten av sjelen.

    Heldigvis har vi mennesker den egenskapen ved at vi kan klare å se det fine i verden og sette pris på det livet vi lever, men noen ganger får vi bare den forbanna påminnelsen av at mye i vårt samfunn er feil, og at mye i vårt samfunn er sykt. Det er mye i vårt samfunn vi ignorer og til og med aksepterer som vi under noen omstendigheter ikke burde akseptere, men at det rett og slett er så vanlig at man nesten begynner å se på det som noe normalt. Noe som fører til at vi får et forvrengt syn på ting som vi absolutt ikke burde akseptere. I dette tilfellet, seksuell trakassering. 

    Nei, det er ikke ren tilfeldighet det at jeg har valgt å skrive om dette, selv om det er noe jeg tenker på til tider. Men nå har det nylig vært mye omtalt om dette med seksuell trakassering og overgrep i nyheter og media, der mange har kommet ut med sin historie og flere har blitt avslørt. Og når slike ting kommer opp, er det utrolig vanskelig å ikke tenke på det. For det er virkelig et stor problem over hele verden, og noe som er ekstremt vanskelig for personer som har vært igjennom å snakke om. Det er vel da man kan tenke at den ene positive tingen som har kommet ut av dette, er at så mange modige kvinner og menn har kommet ut med sin historie, og at hashtaggen METOO har laget en slags bølgeeffekt som gjør at flere personer ikke lenger føler seg alene i det de selv har gått igjennom når det kommer til situasjoner der de har vært utsatt for overgrep og/eller seksuell trakassering. Men til tross for at denne positive tingen har kommet ut av disse forferdelige situasjonene, er det likevel en ting som gnager seg fast i tankene, og det er at så mange av disse menneskene har båret på disse tingene så lenge. At det tok såpass lang tid, og at denne bølgeffekten måtte til før mange turte å fortelle om sine opplevelser. Mange fordi de er redde for å bli sett på som et offer, mange fordi de er redde, og mange fordi de faktisk føler skam over det som har skjedd med dem. Og det er nettopp det at folk føler skam for noe de selv blir utsatt for, som gjør at det er en gigantisk feil i samfunnet vårt. 

    Det som er den sanne og trise fakta, det er at flertallet av kvinner har opplevd en form for seksuell trakassering i løpet av sitt liv, og det er også mange som ikke vet hvor grensen går. Det er mange som til tross for at de følte at en situasjon var feil eller ubehagelig, er usikker på om det de følte var riktig, eller om de bare oppfattet det feil. Og det er da dette med å vite hvor grensen går blir vanskelig. For det er faktisk ganger der en person f.eks. blir tatt på låret av personen de sitter å snakker med, føles ubehagelig for personen som opplever det, imens andre parten ikke tenker over det som noe annet en vennlig eller faktisk ikke tenker over det i det hele tatt. I slike tilfeller kan jeg forstå at dette er vanskelig fordi det kommer helt an på hvor grensene til folk går, og hvordan de ser situasjonen fra sin side. F.eks. for meg hadde det kommet helt an på personen. Men man må uansett hvilke intensjoner man hadde, forstå at den personen så på dette på noe som ikke var greit. 

    Jeg føler personlig at samfunnet vårt har blitt vridd opp ned på hvor grensene ligger, spesielt blant de som er nærmere min generasjon. Folk er rett og slett ikke flinke nok til å si ifra, inkludert meg selv, fordi man blir så usikker. Jeg har personlig opplevd noen episoder der jeg har blitt usikker eller rett og slett blitt så sjokkert at jeg ikke har taklet situasjonen slik jeg gjerne burde. Et eksempel var da jeg var på nach. Vi satt ute og snakket med noen gutter, og jeg opplevde at den ene gutten begynte å stryke meg opp og ned på låret og på nedre delen av ryggen og begynte å snakke på en veldig ekkel måte. Jeg husker at jeg ble ekstremt ukomfortabel, men jeg sa likevel ikke ifra fordi jeg følte meg låst i situasjonen og jeg hadde ikke lyst til å lage en scene. Så tilslutt endte det bare opp med at jeg sa ifra til de jeg var med og at vi gikk. Dette er noe jeg tenker tilbake på og jeg angrer en del på hvordan jeg taklet situasjonen. Jeg skulle ønske jeg sa ifra, jeg skulle ønske jeg hadde lagd en scene, jeg skulle ønske jeg hadde turt å si "Unnskyld meg person som jeg møtte for to sekunder siden. På hvilket tidspunkt ga jeg deg inntrykk om jeg på noen som helst måte ønsket at du skulle tafse på meg på den måten? Husker du ikke? Nei, det var nok fordi jeg ikke gjorde det." Skjønn dette folk, det er faktisk ikke greit at noen gjør dette mot noen. Vist en jente vil at du skal ta på henne, så gir hun deg beskjed! Så enkelt er det. Så vist du spontant føler for å ta på rompen til den ene jenten på byen, skal må du faen meg klare å ta imot knyttneven i ansiktet du får tilbake. Er det så vanskelig å forstå at slike ting ikke er greit å gjøre?

    Nei, det er ikke greit å klå på tilfeldig personer. Nei, det er ikke greit å rope seksuelle ting mot tilfeldige personer. Og vit dette, hver gang en dum jævel sniker seg innpå bakfra på dansegulvet og tilfeldigvis begynner å gnikke seg opp og ned etter meg, så tar det hver minste lille styrke i min kropp å motstå fristelsen til å dra til denne personen med all min kraft. Så med andre ord, DET ER IKKE GREIT. "Hvordan skal jeg da kunne danse med jenter på byen?" Nei, si det... Hva med å spørre? Jeg kan faktisk ikke beskrive hvor sint jeg blir når jeg opplever slike ting, og det verste er at jeg har opplevd situasjoner der personene som faktisk gjør disse tingene blir sint eller fornærmet når de får beskjed om at det de gjør ikke er greit. Jeg kan personlig si at jeg ikke har så veldig mye sympati for at en person ble flau over at noen kritiserte dem for å gjøre noe som var upassende på alle måter. Hva med å heller ta det til seg å tenke at "ok, kanskje det ikke var riktig måte å gjøre det på. Kanskje dette var ubehagelig for den andre personen". Kanskje det hadde vært lurt å forbedre seg på det området slik at man faktisk kan ha en jævla sjans på at noen faktisk kommer til å like dem på et tidspunkt. Hva med å faktisk bruke hodet? 

    Jeg håper virkelig at dette er noe vårt samfunn kommer til å skjerpe seg på videre, og at vi alle slutter å la hverandre akseptere noe som som ikke burde vært akseptabelt under noen omstendigheter. Jeg håper at flere blir flinkere til å si ifra. Jeg håper at flere klarer å innse hvor de kan ha gjort feil, ikke bare fra deres eget perspektiv, men også fra den andre sitt. Det kan kanskje høres vanskelig ut vist man er personen på andre siden med et annet perspektiv som kanskje føler at dette høres ut som en komplisert prosess, men svaret er faktisk ikke så vanskelig. Bare ikke vær et ekkel menneske. Det er ikke vanskeligere enn det.

     

    Takk og pris for deg, snille mann fra Telia.

    Noen dager, får man bare den følelsen om at livet rett og slett serverer deg et stort fat med bæsj. Jeg mener disse dagene der man føler at universet har en personlig agenda imot deg, og at Karma ikke eksisterer. I dag er definitivt en slik dag for meg. 

    Jeg kan vel nevne hvordan det hele begynte. Etter en lang dag med vasking av hele leiligheten og forberedelser til helgens halloweenfest, innså jeg kl.05.00 om morgningen når jeg var ferdig, at det var 27. oktober, og kom da raskt på at bursdagen til min mor var den 26. oktober... Så ja, jeg hadde glemt å ringe min egen mor på bursdagen hennes. Så det kommer vel ikke som noen stor bombe at det var det første jeg gjorde når jeg stod opp i dag. 

    Etter jeg var ferdig å snakke med min fantastiske og (heldigvis for meg) forståelsesfulle mor, fikk jeg endelig senket skuldrene mine litt. Og da falt det endelig innover meg, at jeg har blitt syk. Jepp, jeg har blitt syk dagen før den store halloweenfesten vi har planlagt siden Juli. Er ikke det bare den mest fantastiske typiske tingen som kunne skjedd? For å ikke nevne at jeg er en person som lett kan sove i 12-14 timer uten problem, og som regel ikke klarer å våkne for det har gått kanskje 10 timer, selv om jeg har på alarm. Og den ene gangen alle disse timene faktisk hadde vært nødvendig, så sover jeg drøye 5 timer og klarer ikke å sove igjen, denne ene gangen jeg faktisk trengte det. Tilfeldigheter ja?

    Så til slutt kom det store plasteret på såret, nemlig en mobilregning på over 700kr... Yes, en fabelaktig regning med stor sum og purregebyr, noe som jeg ikke kunne forstå hvordan hadde skjedd ettersom jeg er betaler mobilregningene mine nærmest med en gang jeg får dem. Så jeg kontaktet Telia og spurte om hvordan dette hadde oppstått. Der ble det fort oppklart at dette var purregebyr på en regning jeg ikke hadde betalt. Ikke dobbel regning nei, bare purregebyr, som da betydde at i tillegg til denne regningen på 700kr, var den enda en regning på 400 kr jeg ikke hadde betalt... Det var i dette øyeblikket jeg kjente at jeg nesten holdt på å få feber, og prøvde for harde livet å finne ut hvordan dette hadde skjedd. Så jeg leitet i innboksen og fant alle regningene, bortsett fra den jeg hadde purringer på. Hadde jeg slettet den med et uhell? Hadde de ikke sendt den til meg? Hva hadde skjedd der? Jeg fortalte dette til mannen fra Telia, at jeg rett og slett ikke fant den regningen, og at jeg ikke visste hva som hadde skjedd. Og det var da denne snille fantastiske personen klarte å gjøre denne bedritende dagen hakket bedre. For selv om jeg ikke kunne bevise at jeg faktisk ikke hadde fått den tidligere regningen, bestemte han seg likevel for å fjerne purregebyret som hadde bygget seg opp helt siden August. Ikke misforstå meg nå, det ble likevel den drøyeste mobilregningen jeg noen gang har betalt, men det at den personen faktisk var så grei å tok vekk dette ekstra beløpet, gjorde at jeg følte at til tross for at man får dager der man føler at alt og alle er ute etter deg, finnes det likevel snille mennesker der ute.

    Så tusen takk til deg, snille mann fra Telia, for at du klarte å gjøre denne stressfulle dagen litt bedre :) 

    (Snap fra tidligere i dag)

    La oss snakke om kroppshår!

    Jeg vet at mange der ute, spesielt personer i ung alder, lever i den perfekte verden der vi tror at vi kvinner har minimalt med kroppshår. La meg med en gang drepe denne fantasien med å si at dette er en stor hårball med bullshait. Jeg kondolerer på det sterkeste.

    Nå varierer dette selvfølgelig fra person til person, for jeg har personlig sett mange forskjellige varianter. Jeg har møtt noen kvinner som faktisk ikke har hatt så mye som ett eneste hår på hverken leggene eller armene, og jeg har min unge alder hatt indre tanker om å skade disse menneskene grunnet min egen sjalusi selvfølgelig. Men så har jeg også møtt kvinner som har det man kan kalle moderate mengder med kroppshår, og jeg har møtt kvinner med i overkant mye kroppshår. Jeg vil vel kanskje rangere meg selv et sted imellom moderat og i overkant mye. Og på grunn av dette følte jeg at et innlegg som dette var nødvendig, fordi dette er noe som har plaget meg mye i løpet av årene, spesielt i min unge alder.   

    Åh, ungdomsskoleårene... Jeg kan faktisk ikke beskrive hvor mye jeg hatet hvert minste lille hår som tok plass på kroppen min. Med unntak av det som vokste på hodet mitt da, som jeg egentlig alltid har ment har vært for liten mengde, noe man vel kan kalle ironisk. Men jeg husker disse årene bedre enn noen andre. Jeg husker det som de årene der jeg aldri lot genseren vise mer enn hendene, fordi jeg var så utrolig flau over hvor hårete armene mine var, og som de for den slags skyld er i den dag i dag. Jeg husker at jeg selv mente at jeg var den mest hårete personen som noen gang hadde eksistert. Ikke bare hadde jeg mye hår på armene, men de var i tillegg mørke og lange, og jeg syntes selv at dette var så utrolig flaut. "Hva ville folk tenke om de så armene mine?" Og stoppet det med albuene tror du? Å nei, det kan love deg at det ikke gjorde! Det fortsatte og fortsatte. Og beina? Samme historie. Jeg kan ikke tro hvor mye jeg faktisk fokuserte på dette, og det var en av mine største usikkerheter. Jeg planla antrekkene mine i forhold til hvordan jeg kunne best mulig skjule det, jeg sammenlignet meg selv konstant med de andre jentene, jeg prøvde å tenke ut alle mulige metoder jeg kunne bruke for å få det vekk for godt, det var faktisk ikke måte på hvor mye av min tid som ble kastet bort på denne lille bagatellen.  

    Men heldigvis har jeg nå kommet til en alder og en bedre tankegang der dette ikke plager meg så mye lenger. Jeg tenker fremdeles på det, men ikke på samme måte som jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg ser faktisk på det helt annerledes. Det jeg tenker nå er "hvorfor ble dette et fokuspunkt?" Ja, hvorfor ble dette en greie egentlig? Det skal jeg faktisk fortelle deg. Du forstår, en gang i tidene kom det noe som kalles for en barberingshøvel, og den ble etterhvert brukt mye av ganske mange kvinner, og ble etterhvert en ganske normal ting. Da ble den det man kaller for normalisert, og på grunn av dette fikk vi noe som vi ofte får i slike situasjoner, og det noe som jeg liker å kalle et normaliserings-problem. For når vi får et slikt problem, så blir plutselig noe som er nytt og gøy, gjort om til en vane som flertallet ser på som en selvfølge. Det vil si at når det begynte å bli vanlig å barbere seg, begynte kroppshår å bli sett på som noe unormalt og ekkelt, og folk følte seg unormal vist de ikke barberte seg. Og det er da slike ting blir et problem. 

    Med dette kommer vi til grunnen til at jeg ville skrive dette innlegget, fordi jeg vil si dette. Bare fordi noe blir normalt, betyr ikke det at man er unormal vist man velger å ikke ta en del i det! Det er barbere seg eller vokse seg er 100% ett fritt valg! Ingen skal føle seg presset til å gjøre det.

    Vist du selv velger at du ikke ønsker å barbere deg noen steder på hele kroppen, så er det ikke en eneste person som har rett til å kommentere det eller kalle det ekkelt og unormalt. For det er ikke ekkelt eller unormalt, det er faktisk helt motsatt. Men dessverre lever vi i et samfunn der mange er så utrolig vrangsynte at personer som velger å vise seg ubarbert blir sett på som ekkel. Jeg synes personlig at med tanke på hvor mange personer som faktisk mener slike ting, at når noen tørr å vise deg ubarbert, er så kult og det viser så mye selvsikkerhet.

    Det at så mange har negative meninger om kroppshår er faktisk ikke greit. Det gjør at det blir en faktor som gjør folk usikker på seg selv, og en faktor som blir lagt til på problemstillingene til unge jenter som har så mange ting de er usikker på fra før av. Det gir kvinner bekymringer der de tenker ting som at personer kommer til å stirre eller synes de er ekle vist de ikke ikke har barbert leggene når de skal gå med shorts, eller ikke tatt bikinilinjen når de skal på stranden. Det gir til og med kvinner så idiotiske problemer at de overtenker om personen de skal ligge med kanskje bare liker glattbarberte kvinner, og synes at kjønnshår er ekkelt, og at de kommer til å kommentere det. (Vist det hadde skjedd med meg, hadde jeg kastet dem ut!) Det er faktisk ikke måte på hvor mye problemer som skapes over noe som er så normalt.

    Jeg velger personlig å barbere meg under armene og på leggene, og det er kun fordi jeg selv fortrekker det, og jeg gjør det kun for meg selv. Jeg rører ikke armene mine fordi jeg vet nå at det ikke er unormalt å ha hår på armene, og det er ikke unormalt å ha hår over hele kroppen! Jeg har kanskje ikke hår på resten av kroppen på samme nivå som på leggene og armene, men hår har man over hele kroppen uansett. Det er en såpass naturlig ting at det er meningen at man skal ha det fordi det er kroppen sin måte å sikre seg på at den holder seg varm. Det er derfor man får hår på leggene, armene, brystet, magen, ryggen, rompa, ansiktet og alle andre steder på kroppen. Det er ikke tabu, det er en normal ting uansett mengde, lengde, eller farge. Det er en normal ting, og det er ikke noen rett eller gal måte å håndtere det på, og det er ikke opp til noen andre enn deg selv hvordan du stiller deg til det. 

     

    ?

     

    Krypende har den lurt seg tilbake til sin gamle plass, følelsen av tvil som motsier alt du vet om seg selv. Den som forteller deg at det du tenkte om deg selv var feil, at du mangler noe, at du ikke kommer deg videre. Du er ikke den du trodde du var, du er egentlig ikke hvert så mye, du er ikke så spesiell, du står fast der du er nå. Følelsen som lurer deg til tro alt dette om deg selv, selv om du vet at det ikke er sånn, men likevel tror på det den sier. 

    Du vet alt dette og blir irritert på deg selv fordi du kjenner deg selv bedre, men likevel faller så lett for det. Er en ting jævlig er alt jævlig, og du er plutselig ingenting. Men hvorfor faller jeg for det? Jeg vet, akkurat i dette øyeblikket at dette ikke er ekte, og at det vil gå vekk, så hvorfor klarer jeg ikke nå, akkurat i dette øyeblikket å dra meg opp igjen? Plutselig betyr den ene kommentaren som du ville ledd av for en uke siden, så mye.

    Du sa til deg selv for noen dager siden at alt vil komme til å bli bra igjen, du er sterk, du kommer igjennom på den andre enden på toppen, bare vent å se. Men nå blandet med alt annet, er alt jævlig. Du er bare ensom. Der følelses ekkelt å si, at man er ensom. 

    Du har mennesker rundt deg så du er ikke alene, du kan snakke vist du vil. Men hvordan får man sagt det? Hvordan får man det til å gi mening? Det er jo bare kaos... Det gir ikke mening ett sekund, det bare er.

    Herregud så jævlig provoserende det er. 

    Ditt spytt stopper ikke menneskehandel

    I går la jeg ut en spontan video på Facebook etter å ha sett reaksjonene som hadde kommet av dokumentaren som gikk på NRK på tirsdag, som handlet om tigger-miljøet i Bergen. Ville også dele den her siden jeg alltid tar til bloggen når det er noe jeg har på hjertet :)
     
    (1,29 min lang)

    Disse menneskene bør virkelig skamme seg. Uansett hva man føler om dette temaet, så er det ingen unnskyldning for hva disse personene gjør mot tiggerne.  
     

    Hvorfor ser vi vekk?

    Vi ser bort, vi overser, vi ignorer. Er der virkelig sånn at det ikke er noe vi kan gjøre?


    - We are the problems to our goddamn problems...

    Farger håret mitt lilla! (For veldedighet)


    (ikke sponset)
     

    Jeg har lenge ønsket å gjøre noe for å hjelpe andre. Jeg har selv donert litt her og der til forskjellige veldedigheter, men har aldri hatt muligheten til å gjøre noe mer. Men i går var jeg inne på Red nose day sin nettside og ville donere til årets veldedighets-saker. Der fant noe jeg ikke har visst om tidligere, at man har muligheten til å lage sin egen donasjonsside hvor man kan sette opp et eget mål for hvor mye man håper å på å få samlet inn, og alt går til Red nose day sine veldedighets-saker.

    I år har de valgt å bruke donasjonene på saker som å skaffe myggnetting for mennesker som er utsatt for malariamygg, hjelpe dem som er utsatt for vold i hjemmet, hjelpe barn som ikke har tilgang til skolegang, og mye mer. Det er virkelig mange gode saker de jobber med i år.  

    Så jeg valgte å lage min egen donasjonsside via Red nose day sine nettsider. Jeg satt målet mitt på 250 pund (ca. 2500 kr), og viss jeg når mitt mål, skal jeg farge håret mitt i en crazy lilla farge! Jeg nevnte også på grunn av jeg har en del hårvekst på armene, at jeg kunne muligens ta med en armvoks i tillegg (help!) Og dette skal selvfølgelig bevises med både bilder og video!   

    Jeg er virkelig glad for at jeg bestemte meg for å gjøre dette, og uansett om jeg når målet mitt eller ikke, så gjør alt en forskjell! Så vist du har mulighet, doner det du kan, uansett om det er 10 kr eller 100 kr, gjør alt en forskjell, og det vil virkelig hjelpe mange mennesker.

    Her er linken til min donasjonsside.

    (Viss du også har lyst til å gjør noe lignende, kan du går inn på Red nose day sin nettside, og finne masse morsomme forskjellige måter du kan gjøre en forskjell på). 

    #Rednoseday #veldedighet 

       

    Tunnelsyn.


    Har du noen gang hatt lyst til å skrive en artikkel eller et innlegg som bare endrer hele verden? At alle de som leser som egentlig er helt uenig med deg, leser det og innser hvor feil de har tatt? Jeg tror dette er noe mange personer en eller annen gang har tenkt på, men det er dessverre noe som aldri kommer til å skje i noe som helst tilfelle, fordi man kan ikke endre noen andre sin mening på et sekund, uansett hva det måtte være. Dette er noe jeg har innsett etter lang tid med ønsketenking. Men betyr det at man bare skal gi opp? Betyr det at fordi du aldri har hørt noen si at du har endret deres måte å tenke på, at ingenting betyr noe? Nei.

    Jeg vet at jeg alene ikke kommer til å redde verden, jeg vet at jeg aldri kommer til å skrive det innlegget som får alle til å endre sin mening om alt de står for. Jeg vet at dette er en urealistisk tanke. Men det jeg vet, er at når jeg skriver et innlegg slik jeg gjør nå, så vil ikke hele verden være enig, men det jeg gjør er å gi en person med et helt annerledes syn enn meg, muligheten til å se verden gjennom mine øyne.

    Kanskje til og med det at enkelte vil høre en person med ulik mening sin mening, er en urealistisk tanke. Men på lik linje med politikere, kan man ha sine verdier og holdninger til saker, men man må likevel høre andre snakke om sine, viss ikke er det ikke snakk om holdninger til en sak, men mer på linje med narsissisme. 

    Hvis jeg har en diskusjon med en person med ulik mening om et tema, da kan jeg høre hva de mener og kanskje til og med sette det i perspektiv. Jeg kan se saken gjennom deres øyne, og se hvordan de tenker. Jeg kan selvfølgelig være totalt uenig, men man kan ikke ha en mening om noe som virkelig spiller en rolle i verden, dersom man ikke har sett det gjennom andres perspektiv. Men dersom en person kommer til meg og skriker ut sin mening, og ikke er villig til å lytte, kommer det til å gå rett forbi meg.

    Så du som leser dette, enten du er enig eller uenig, prøv å sett ting i perspektiv. Om du er uenig, så er det helt greit. Det er ikke opp til meg å bestemme.

    Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg tidligere i dag så en artikkel som ble delt av en venn av meg. Artikkelen handlet om en familie som blir kastet ut av Norge etter å ha bodd her i 27 år. Grunnen skal være at de var skrevet opp som statsløse palestinere fra Syria når de kom til Norge, men at bestefaren til familien hadde søkt og fått innvilget Jordansk statsborgerskap for sin sønn. Familien mener selv at de ikke visste noe om dette, ettersom deres nå avdøde bestefar ikke hadde informert dem om at han hadde søkt borgerskap. Men dette mener UDI (utlendingsdirektoratet) virker usannsynlig. UDI har ingen beviser på at det familien forteller er usant, men siden det er de som har makten i situasjonen, er det ikke særlig mye denne familien kan gjøre med saken.  

    Jeg forstår at dette er en vanskelig situasjon. Jeg mener at ettersom familien har bodd i Norge i såpass lang tid, burde de få bli. Men jeg vet også at mange er uenig. Men det at mannen som nå er 35 år, som kom til Norge når han var 8 år gammel, hans søsken, deres ektefeller og barna som i tillegg er født i Norge, nå mister sine norske statsborgerskap, er etter min mening helt vanvittig. Er man født i Norge er man norsk statsborger uansett, så hvorfor i all verden har man rett til å kaste de ut da? De har jo ikke gjort noe galt.  

    Vist noen lyver og kommer seg inn i et land på totalt falske premisser, kan jeg i noen tilfeller skjønne at dersom de blir tatt ikke lenger får bo i landet. Men vist disse personene får barn som er født i dette landet, finnes det ikke en unnskyldning i verden som gjør opp for at det barnet også blir kastet ut. For meg så er det som om et barn som er født heroinavhengig skulle blitt klandret for det, fordi foreldrene er narkomaner. Det gir jo ikke noe som helst mening. Dessuten, kan jeg også forstå hvorfor noen vil lyge for å komme seg inn i et annet land og vekk fra en utrygg situasjon, spesielt vist de har en fortid som ikke er skinnende ren. Nå snakker jeg ikke om ting som mord, voldtekt eller kanskje til og med en sammenheng med terrorisme, men kanskje de gjorde mye feil som ung. Kanskje de kom i en slåsskamp eller stjal noe som de ble tatt for. Men skal det da forme hele deres fremtid? Er det ingen med en mørk fortid som har endret sine handlinger vist de får muligheten til å komme inn i et bedre miljø, eller en bedre situasjon enn de originalt kom fra?  

    Se for deg dette. En 35 år gammel fremmed mann som er hardbarket kriminell. Er det noen du hadde vært villig til slippe inn i ditt hjem? Mest sannsynlig ikke. Men en ungdom som har vært gjennom en vanskelig situasjon. La oss si at han har vokst opp i et hjem med voldelige foreldre. Han har vært i utrygge omgivelser i veldig mange år, og som resultat av dette har han tatt mange dårlig valg, og han har problemer med aggresjon. Ville du ha gitt denne gutten en sjanse? 

    Det er så lett å bare se en situasjon gjennom tunnelsyn og ikke sette det i perspektiv. For det er lettere å bare se verden på en måte, å se forskjellige individer på en måte. Og når man har sett visse situasjoner på en måte i en lang periode eller kanskje til og med hele sitt liv, så er det ikke lett å endre det. Det er også lettere å ikke endre det, man får mindre ansvar, og medfølelse, som er en ganske tung følelse å bære på. Men det sier også veldig mye om deg.

    Personer som meg får veldig ofte høre at vi er svake og bløthjertet, at vi handler på følelser. Jeg har handlet på følelser mange ganger. Den gangen jeg tok en person jeg så var usikker under armen min og ga dem mer selvsikkerhet, den gangen jeg fant en kattunge ute i kulden og tok den med meg hjem, eller når jeg har gitt penger til en tigger selv om jeg ikke har vært sikker på om det er lureri eller ikke. Kanskje det er lureri, det vet jeg ikke. Men vist det ikke er det, og jeg på grunnlag av små rykter jeg har hørt og som jeg ikke vet hvor kommer fra en gang, lar vær å gi tieren jeg har lommen som jeg aldri kommer til å savne, hva vil det si om meg da?

    Nå er det jo ikke sånn at jeg har gått rundt i livet, og alt det gode jeg har gjort også har blitt omgjort til godhet. Jeg har blitt brent en del ganger fordi jeg har vært for godtroende. Men på samme måte som en aggressiv person som ikke ser godhet i mennesker, likevel finner gode mennesker, har jeg også lært. Jeg har lært at uansett hvor hardt du prøver, vil ikke alle nødvendigvis gi deg noe tilbake. Men jeg angrer ikke et sekund. Det er det som har formet meg som person. For jeg har også møtt mange gode mennesker som er verdt alt, og jeg vet nå at ikke alle mennesker jeg treffer, kommer til å møte opp til min forventning. Men det betyr ikke at jeg gir opp alle mennesker, for da ville jeg også ha gått glipp av de som virkelig gjelder. 

    Og det er nettopp det det er, frykt. Du er redd for å bli såret, eller skadet. Du er redd for å føle deg utrygg, du er redd for å bli redd. Men skal du la denne frykten forme deg som person? Skal du frykten bestemme dine handlinger og hvem du er? 

    Du er redd for det ukjente, men det ukjente er også redd for deg, redd for din mentalitet. Så, velger du å møte det ukjente med et åpent sinn, eller aggresjon? For viss du møter noen med aggresjon, hvordan tror du de da vil svare deg? Viss du forteller barn at de er dumme, tror du de da vil vokse opp og tro at de er smart? Viss du gir noen i en utrygg situasjon, en utrygg situasjon, hvordan ser du for deg at det kommer til å ende? Hvordan hjelper noe av det? 

    Viss du vi bekjempe utrygghet, kjemp med trygghet. Gjør situasjonen tryggere uten aggresjon, sinne og vold. Grav frem denne medmenneskeligheten din, og bruk den til å gjøre det bedre for alle. 

    Du som Nordmann er kanskje redd for mennesker fra ukjente land. Men jeg er også Nordmann og jeg er faktisk mye mer redd for deg.

    #Asyldebatten #Norge

    Tips for en bedre påske!

    Yes! nå er vi her, den delige påsketiden har endelig kommet! Påsken er virkelig en tid jeg elsker, det er den ultimate kosetiden av året! Det er tiden hvor avslapping, og det å hive i seg et tonn med nammenam ikke bare er et valg, men nærmere en regel. Ja, når påsken ringer inn, da koser jeg meg masse. Jeg har som mange andre mine tradisjoner som gjør påsken til en enda bedre tid for meg, tradisjoner som gjør den fargerike tiden til en enda mer triveligere tid. Tradisjoner som jeg vil unne alle som feirer denne koselige tiden. Så hvorfor ikke bare gjøre det? 

    Her er tips for å gjøre påsken til en enda koseligere tid!

    1. Pynting

    Som de fleste vet, er påsken en fargerik tid. Snøklokkene begynner å vise deg, og pusekattene har så vidt begynt å vokse ut av knoppene på greinen. Den kalde og våte tiden begynner å si farvel, så hvorfor ikke gjøre det meste ut av det? Fyll huset ditt med farger som viser fingeren til den gråe tiden som var. Pynt med gule, grønne, og rosa farger som hilser ''velkommen vår!''.


     

    2. Mat

    Når man har fri/tid i påsken, da bør man virkelig sette av tid til å lage god hjemmelaget mat. For meg er det ingenting som slår det å kunne spise mat man virkelig har investert tid i å lage, og resultatet blir som regel helt supert. Jeg er for tiden på hytten, der jeg fikk servert en knall middag i går, og har også fått en liten forsmak på kveldens middag, og jeg klarer nesten ikke å vente! 


     

    3. Spill/quiz

    Jeg vet at ikke alle er like stor fan av quiz og spill, men personlig så elsker jeg det. I påsken finner man mange aviser og blad proppet full av quizzer i alle mulige kategorier, så man finner noe for alle ;) På hytten går det mye i quiz, og kvelden består som regel av yatzy og kortspill. Jeg har også klart å snike med meg et lite ekstra spill som jeg personlig er veldig begeistret for, nemlig Trivial Pursuit med bare Harry Potter spørsmål :p




     

    4. Tur

    Egentlig er jeg ikke noe særlig tur-person, men en skogstur i påsken har aldri skadet noen. Skogen rundt hytten vår er den fineste skogen jeg vet om, og det er bare så utrolig koselig å ta seg en tur gjennom mosegrodde skogsområder og høye grantrær. Det gjør ihvertfall meg i kjempegodt humør. I går var jeg en liten tur i skogen, og tok meg også en tur ned til sjøen som er en liten tur gjennom skogen, og bortsett fra at jeg faktisk ble bitt av et skjell (nå har jeg opplevd det også!), så var turen virkelig hvert det! 











    5. Bruk midler til å gjøre ting ekstra gøy

    Når det er påske, så er det flere ting som blir vanlig i mange hjem. Alle har sine små triks til hvordan de kan gjøre små ting litt mer morsomt. En ting som jeg har tatt med meg fra barndommen, er noe som blir veldig nyttig i tiden der det ikke er helt ukjent å lage seg egg til frokost. En ganske vanlig ting, men jeg har et lite triks på lur om hvordan man kan gjøre denne lille ekstra tingen litt mer morsom. 

    Når du skal sette egget på kok på komfyren, tar du da en løk (eks. vanlig løk, sjalottløk, eller rødløk), så tar du av den TØRRE delen av skallet og har oppi sammen med egget. Når det begynner å koke da, vil egget etterhvert skifte farge, og bli en slags gul/oransje farge. Og skallet setter ikke igjen noe smak, bare den koselige påskefargen! For meg er dette virkelig prikken over i'en på den ultimate påske-frokosten!

     

    6. Spise nammenam

    Er det en tid av året (kanskje sammen med jul da), man bør unne seg noe godt, så er det i påsken! Vist man er på en hard diett, spar juksedagen til påsketiden ;) Etter min mening kan man aldri blir for gammel for påskeegg, og det å sitte i sofaen med ansiktet ihjel-smurt av sjokolade, slår aldri feil i mine øyner! Så ta deg en liten pause fra trening, slanking eller hva det måtte være, å unn deg noe godt i påsken :)

     

    7. Male påskeegg

    Noen mener kanskje at det å male påskeegg er bare for barn? Tull sier jeg! Man blir aldri for gammel for det! Jeg kunne ikke ha forestilt meg påsken uten det. Når jeg endelig kan sitte meg ned etter å ha brukt en evighet på å blåse ut det forbannede innholdet ut av eggeskallet, og endelig kan sitte meg ned og male eggene akkurat slik jeg ønsker det, da storkoser jeg meg!  


    8. Slappe av

    Til sist, men ikke mist, så er det viktig at oppi alt dette kaoset med tur, matlaging og eggmaling, at man virkelig kan sette seg til rette og slappe av. Sett deg ned på sofaen og ta deg en pause fra alt styret med påsken, og prøv heller å nyte tiden så godt som du kan. Nyt alt det gode med påsken, alle fargene, og tanken om at snart er det vår. Snart er det slutt på kulde og 50 kilo med yttertøy. For snart kommer tiden for sol, varme, lette jakker og utekafé! Så nyt denne siste tiden med tepper og kakao, og kos deg med alle dine kjære!



    Ha en kjempefin påske alle sammen! <3  

    La meg ta deg med til byen min! Vår i Bergen by <3

    Lørdags ettermiddag, og det er en nydelig dag i Bergen by! Noen som alle felles bergensere virkelig setter pris på når man bor i byen som er kjent for sine mange gråe regnværsdager. Så når man får en slik dag, er det bare til å komme seg ut! :)



    Her er en som elsker å være ute i solen... 



    Ja, når solen skinner i Bergen by så kommer alle vesner ut av hulen sitt, og i dag bærer turen til byen! Men når det uansett er en halvtime til bussen går, så må man finne andre ting å drive på med...


    (Don't mind the mess...)

    Jeg må virkelig si at jeg blir ekstra glad i byen min når det kommer fine dager som i dag, og man setter virkelig pris på slike dager. Så i dag har jeg vært på en koselig lørdagstur til byen med min beste venninne (Silje), og vi har rett og slett hatt oss en ordentlig gladtur! 








    (Jeg elsker donuts, ok? <3)






    Så bar det videre til café. Vi dro til et sted som heter Logehaven som er en av våre stammplasser, og Logehaven er perfekt for solskinnsdager som denne! Også hadde min smarte venninne også tatt med seg kort til oss, og det var veldig kjekt å sitte på caféen og spille selv om vi ble ganske kald på fingrene. For selv om det var en dag med masse sol, så var det likevel som vi sier på godt bergensk, fittekaldt ;p







    Der satt vi og spilte kort og koste oss masse, så ut av det blå ble vi plutselig avbrutt av buekorpset som kom rett forbi caféen der vi satt, og når buekorpset spiller i gatene, da får man i hvertfall vårstemning!

     

    Ja, cafékos og god stemning var det, men så satt kulden inn for alvor, og det ble tid for å tenke på å trekke seg hjemover. Men før vi gjorde det, var det et sted vi bare måtte dra først. Vi hadde ikke vært der på evigheter noen av oss, og da måtte vi bare ta oss en liten tur innom. Fisketorget next!















    Bergen brygge, solnedgang... <3








    (Torgallmenningen) 

    Så avsluttet vi vår koselige vårdag i byen, og jeg har kost meg så mye! Vi kommer ikke alltid over slike dager, så vi setter pris på dem når vi får dem. Jeg håper også at du som leser har hatt en fin lørdag!

    Så da sier jeg takk for meg, takk for den fine dagen og det fine været. Og takk til byen som står mitt hjerte nærmest, Bergen! <3



    (Forresten, dette var mitt første hverdagsinnlegg, overstått! Setter pris på tilbakemelding om du synes det var ok, eller om det er noe jeg kanskje skulle gjort annerledes).

    Mine usikkerheter.

     

    Hei alle kjære fantastiske nydelige lesere! 

    Ja, det stemmer, dette blir innlegget der jeg kommer til å hive ut med alle mine usikkerheter. Noe som jeg ærlig kan si er noe jeg ikke har gledet meg til i det hele tatt, men føler likevel at det kanskje kan komme noe godt ut av det, og det håper jeg så inderlig av hele mitt hjerte at det gjør! 

    Så hvorfor har jeg valgt å skrive og legge ut om mine usikkerheter?

    For noen dager siden så jeg en video som sikkert veldig mange andre også har sett, der en felles blogger snakker om hvordan bloggmiljøet er den dag i dag. Mye plastiske operasjoner, mye utseendefiksering, og veldig veldig mange med lav selvsikkerhet. Og det den videoen gjorde for meg, som den nok også gjorde for mange andre, var at den inspirerte meg utrolig mye! 

    Jeg er så enig i alt det som blir sagt om at det ikke bør være slik at man i en alder av 12 år, begynner å spare penger til operasjoner man kan ta når man fyller 18 år, eller at man ta botox i en alder av 18, 19, 20 år! Og jeg er så enig i at det er så utrolig dumt at man bare finner flere og flere feil med seg selv, og at man ønsker å fikse på absolutt alt! Alt dette og mer, sier jeg meg hundre prosent enig i.

    Men så har det seg slik at selv om jeg er helt enig i alt som blir sagt i denne videoen, så vet jeg også at for mange er det ikke like enkelt. Det er ikke alle som kan se en slik video å bli så inspirert at det klarer å slutte å fiksere like mye på sitt eget utseende. For noen så kan slike videoer ha en motsatt virkning. Andre kan bli sint av å se slike videoer, fordi de tenker at ''hun vet jo ikke hvordan det er å være sykelig opptatt sitt eget utseende, hun vet ikke hvordan det er å ha det så jævlig!''. Og dette er faktisk noe jeg kan forstå, for hadde dette vært for et par år siden, så hadde jeg nok tenkt akkurat det samme.

    Hadde jeg sett denne vidoen for 1-2 år siden, så hadde jeg mest sannsynlig slått pc-skjermen hardt igjen og krøllet meg inn i et eller annet teppe og sagt høyt til meg selv ''hun vet faen meg ikke, hun vet ikke hvordan det er å føle seg så jævlig hele tiden...''. Dette var meg da, jeg hadde nesten glemt det helt bort. Hadde det ikke vært for en lang diskusjon om nettopp dette temaet så hadde jeg sikkert glemt det helt bort. Men det var meg da, usikker, utseende fiksert, og selvhatende.

    Når jeg så meg selv i speilet, var alt feil, og jeg likte ikke en eneste ting med meg selv. Jeg så på meg selv å tenkte, jeg har stygg ansiktsform, jeg har skjeve og gule tenner, jeg har små lepper, jeg har tynt hår, jeg har små pupper, liten rompe, små øyenvipper, jeg er alt for tynn, jeg har stygg nese... 

    Alt dette og mer sa jeg til meg selv hver bidige gang jeg så meg selv i speilet, og jeg var bare helt fanget i denne onde sirkelen der jeg ikke kunne finne en eneste bra ting med meg selv, bare feil...

    Det er litt rart å si at alt dette var i fortid, fordi jeg er ikke hundre prosent selvsikker på meg selv den dag i dag. Jeg klarer skjeldent å kunne se meg selv i speilet i dag uten å legge merke til mine feil, men jeg gjør det ikke lenger på et slikt sykelig nivå som jeg gjorde før. Og det er nettopp derfor jeg valgte å skrive om dette temaet, for det er så mange som er sykelig opptatt av sitt eget utseende, og som tror at det å faktisk klare å ikke være sykelig opptatt av utseende sitt, er noe som er umulig. Men det er ikke det. 

    Det er ikke lett, faktisk er det helt motsatt, det er ikke lett i det hele tatt, men det er mulig. Som et eksempel i dag, skal jeg gjøre noe som aldri hadde vurdert å gjøre for et par år siden, jeg skal legge ut bilder av min aller største usikkerhet, nemlig nesen min...

    Denne nesen har vært min største fiende siden jeg knakk den når jeg var 6 år gammel, og jeg har hatet den hele livet mitt. Denne nesen er den største grunnen til at jeg har følt så forferdelig stygg i så mange år... Den har gitt meg så mange dårlige dager, hundretalls med gråtestunder, og lav selvtillit. 

    Her er den, min største usikkerhet. Den har gitt meg så mange dårlig stunder i livet mitt, men vet dere hva, nå er jeg lei. Jeg vil ikke at denne nesen skal være det som avgjør hvordan jeg føler meg hver dag. Personene jeg har i livet mitt, hva jeg gjør, og hvem jeg er som person er det som skal avgjøre om jeg har en god eller dårlig dag. 

    Jeg kunne ha operert den. Jeg kunne ha brukt tusenvis av kroner, og opplevd uutholdelige smerter for å se bedre ut. Men kommer jeg da til å føle meg bedre? Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kommer til å skamme meg over at jeg lot denne usikkerheten drive meg til å gjøre noe slikt. Det den nye rette nesen ville blitt for meg, er en daglig bekreftelse på hvor forbanna usikker jeg er. Og det ville blitt min nye fiende.

    Dette er min største usikkerhet, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til bli helt fornøyd med den, men jeg kan kanskje klare å leve med den. Men når det kommer til alle min andre usikkerheter, så vet jeg at jeg kan klare det, for det har jeg faktsik allerede begynt å klare. Ja, jeg legger fremdeles merke til dem hver eneste dag, men ikke på en slik intens måte jeg gjorde før.

    Og det jeg kan si til deg som leser dette og kanskje tror det er helt umulig å ikke være så utrolig utseende fiksert, er at det som hjalp meg, var det at jeg klarte å se på meg selv som person. ''Hvordan er jeg som person? Hvordan behandler jeg andre? Er det folk i livet mitt som er glad i meg for den jeg faktisk er?'' Det er spørsmål som er viktig å spørre seg selv. For det jeg kom frem til er, ''Ja, jeg er faktisk en snill person som bryr deg om andre, jeg har folk i livet mitt som elsker meg for den jeg er, og som ikke bryr seg om hvordan jeg ser ut''. Det å vite at de som er der for deg er der fordi de liker deg for den fantastiske personen du er, eller at du klarer å få noen andre til å bli glad når de kanskje ikke var så glad i utgangspunktet, er gull hvert! Og det får deg faktisk til å føle deg bedre, det å tenke bedre tanker om deg selv som person. 

    Hva ønsker du?

     

    Hei kjære lesere!

    Nå har jeg slabbadasket i godstolen en stund, og tenkt over hva jeg vil gjøre med min blogg. For jeg er veldig glad i å skrive innlegg, og er veldig glad i å skrive innlegg om ting som jeg engasjerer meg i, spesielt når jeg føler selv at jeg får formidlet mine meninger på en bra måte, for jeg er i overkant perfektjonist når det kommer til ting jeg gjør. Men ulempen med dette, er at når jeg vil skrive om ting som oppdateringer på hva jeg har gjort den siste tiden, eller en spesiell ting jeg har gjort en dag, blir jeg veldig usikker på om dette er noe dere som leser interesserer dere for.

    Vist du har lest min blogg, så vet du kanskje at mye av det jeg har skrevet om er hjertesaker om ting som miljø, mobbing, psykisk helse, osv. Og dette er ting jeg liker å skrive om, men noen ganger har jeg faktisk også lyst til å skrive om ting som kanskje ikke er like ''dypt''. Men da tenker jeg ofte ting som ''Er dette noe de som leser kommer til å like? Kommer de til synes at det er dumt at jeg lager innlegg som handler om hva jeg har gjort på i dag? Blir dette bare helt feil?''

    Slike ting er mye av det jeg tenker på for tiden. Men det betyr ikke at vist jeg skulle ha valgt å begynne å legge ut slike innlegg, at jeg da skal gå helt bort ifra alt annet jeg pleier å skrive om. Det vil bare gjøre at jeg kan skrive og legge ut innlegg litt oftere enn jeg pleier. 

    For det å kunne skrive lange innlegg om ting som handler om f.eks. mobbing og innvandringsdebatt, er ikke noe jeg har i meg til å gjøre hver eneste dag. Slike ting tar litt lenge tid for meg siden det er bygget opp ny informasjon, samlede tanker som jeg kan få helt forskjellige dager, og det som tar opp mye av interessen min i foskjellige perioder, vist det gir mening for du som leser? :p

    Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne skrive om slike ting hver eneste dag, men da ville det mest sannsynlig endt opp med i mange middelsmådige innlegg som selv ikke jeg hadde tatt meg tid til å lese. Og er det noe jeg er veldig opptatt, så er det å gi leserne mine ordntlige innlegg som de kan ha en viss interresse for. 

    Men selv om jeg prøver så godt jeg kan å gi noe som kan forhåpentligvis treffe noen av de fine folkene som leser mine innlegg, så har jeg noen gang hatt lyst til å lage litt mer enkle innlegg, f.eks. en spesiell opplevelse jeg har hatt, eller å kunne vise dere litt av min normale eller unormale hverdag ;) 

    Men det jeg da lurer på, er dette noe som ville ha vært interrsant for deg som leser? Er det noe vits at jeg bruker tid på å legge ut noen litt mer vanlige innlegg en gang i blandt? Eller er dette noe som er totalt uinterressant for deg som leser min blogg?

    Så vist du har noen mening om dette, om du synes det er noe som kunne vært kjekt eller kanskje ikke, så hadde jeg sittet utrolig pris om du kunne sagt din mening. Jeg er veldig glad for at jeg har denne bloggen, der jeg kan skrive om hva i verden jeg måtte ønske. Men jeg er likevel opptatt av hva du som leser mener, og det du synes er interessant :)  

    Ha en fin dag alle sammen! 

    Kan du hjelpe meg??

     

    Hei kjære leser! <3

    Nå har jeg hatt et problem med bloggen ganske lenge, det samme problemet som sikkert flere av bloggere har, og det handler om bildekvalitet på blogg.no. Problemet er at når jeg laster opp bilder på innleggene mine, så blir de så forferdelig uklare når jeg forstørrer dem! :( Dette er noe som bare skjer på blogg.no, for når jeg går inn på bilder på pcen min er det ikke noen av bildene uklare før jeg setter dem inn på innlegget og forstørrer dem.

    Jeg vet at dette er noe som flere bloggere sliter med, og jeg ønsker veldig gjerne at bildene jeg legger ut skal være av god kvalitet. Så vist det er noen som kan hjelpe meg med dette problemet, så setter jeg uendelig stor pris på det!! <3

    Tusen hjertelig takk!

    Farlig ærlig


     

    Nå har jeg blogget i over et år, og jeg må si at jeg har vært veldig heldig med den responsen jeg har fått på mine innlegg og det jeg skriver om, og har skjelden opplevd å få negative kommentarer. Men nå har jeg tenkt å skrive et innlegg der det er stor sannsynlighet for at jeg kommer til å få noen negative responser av folk som muligens er uenig i det jeg skriver. Men det er noe jeg går inn for nå, og som jeg er forbered på å takle, og det er også noe man må forvente når man har en blogg, fordi det finnes mange mennesker som har helt forskjellige meninger om dette teamet. Men jeg føler at jeg ikke kan hindre meg selv i å skrive om mine egne meninger fordi jeg er redd for å få negative kommentarer. Dette er min stemme, og jeg skal ikke være redd for å bruke den.

    Nå har denne saken om syriske flyktinger vart en god stund, og det norske folk har snakket i hytt og pine om hva de mener bør gjøres. Mange mener at Norge bør ta inn noen av disse flyktingene med varsomhet og grundig undersøkelse for å forsikre oss om at vi ikke tar inn de feile personene. Noen mener at kun et lite fåtall få bør slippes inn. Noen mener at noen få bør slippes inn med forsikring om at de øyeblikkelig skal legge fra seg sitt eget språk og religion. Så er det disse personene som mener at vi ikke skal slippe inn en eneste en. Og til slutt er det personer som meg, som mener at vi med åpenhet bør slippe inn så mange vi klarer og gjøre det vi kan få å hjelpe. 

    Dette er noe som jeg har tatt opp i noen av mine tidligere innlegg, at vi som har mulighet til å hjelpe, må hjelpe til fordi vi faktisk kan. Men dette er ikke noe jeg tar opp for mye, verken på blogg eller på privaten, for da for jeg fort stemplet som Naiv, jævla ''godhetstyran'' som bare tenker med hjertet og ikke med hodet, landssviker, osv. 

    Alt dette og mer blir jeg kalt fordi jeg har empati? Hva faen er galt med det? Ja, jeg føler selvfølgelig empati for mine medmennesker (selv om de ikke kommer fra Norge), når de lider, og dette er ikke noe jeg burde skamme meg over. Det at jeg ser mennesker som flykter fra krig, folk som er redde, utmattet, utsultet og traumatisert, er ikke noe jeg skammer meg over, det er noe som gjøre meg til et menneske, og vist noen vil kritisere meg for det, så er det ikke meg det er noe galt med...

    Jeg blir faktisk fysisk kvalm og redd når jeg tenker på at jeg bor i et land med mennesker som ikke klarer å ha et snev av empati for disse menneskene, fordi de er for opptatt med å tenke på at de ikke vil at ''deres'' land skal bli ''invadert'' av fremmede mennesker. Personer som setter i gang med ramaskrik bare en som ikke har en dråpe norsk blod i årene trakker innenfor landegrensen. Og det som er så ironisk er at de sier til deg selv at de kjemper for sitt fedreland, mens det de egentlig er er en gjeng med paranoide mennesker som er mest av alt, livredde. 

    Redde fordi de tror på alt de hører og leser av propaganda om innvandring, og konspirasjonsteorier skrevet at personer som grunnla nettforumer som FMI (folkebevegelsen mot innvandring) ''Jo, det var utlendinger som gjorde det! Det leste jeg på denne nettsiden!'' Ja, hva i all verden forventer du når du inne på facebooksider som Odins soldater?! At slike ting er kilden til alt det du tror og mener om verden, det er faen meg helt sinnsykt... 

    Så hva er du redd for? At en brøkdel av penger som du aldri kommer til å få se dagens lys av, går til mennesker i nød? Åja, men du hadde jo sikkert veldig mye bruk for den ny iphonen, ikke sant? 

    Eller er det fremmed religioner du er redd for? Alle muslimene som skal komme inn å utslette vår kristne tro? For det første er under 40% av Norges befolkning faktisk religiøse, så det tror jeg ikke kommer til å skje med det første. Og for det andre, tror du ikke at alle disse flyktningen har mer enn nok med å tenke på å faktisk overleve, enn å prøve å konvertere nordmenn? Kom igjen... 

    Eller det er kanskje IS du er redd for? Terrorister som alle disse menneskene på flukt faktisk flykter fra? Er panikken faktisk så stor at du ikke vil hjelpe et eneste menneske, på grunn av en potensiell sannsynlig for at det kanskje kommer inn noen som kommer til å gjøre noe farlig? Som om vi ikke har noe av det fra før av? Hva med de som går rundt og brenner ned asylmottak, eller de som driver med uprovosert vold mot personer som i deres øyner ikke så norsk nok ut? Og terrorister, det har vi også. Dere vet, han som sitter i fengsel på livsstid fordi han bombet, og skjøt flere nordmenn fordi han var blitt drevet vanvidd av de syke idealene sine, de sammen idealene som flere og flere ser ut til å få i dette landet.  

    Idealer bygget opp av frykten som strømmer gjennom hodet til så mange nordmenn, på grunn av propaganda om innvandring, fremmedfrykt og egoisme. Er dette verdt mer enn å faktisk gjøre noe som har en mening? Verdt mer enn et liv? Ja, tydeligvis...  

     

    Her har jeg lagt ut noen bilder nedenfor. Du har sikkert sett lignende før, men det jeg vil prøve er å sette opp et perspektiv, og jeg utfordrer deg til å se på dem og faktisk ta inn det du ser. 

    Dette er bombing av Syria i dag... 

    Dette er resultatet...

    Tyske soldater marsjerer ned langs Karl Johans gate (Oslo) i 1940...


     

    Namsos (Norge) etter bombing i 1940...

    Ja, det er kanskje lenge siden, men Norge var også under krig en gang. Og selv om mange skulle ønsket å tro det, hadde vi ikke klart oss vist det ikke hadde vært for at vi hadde fått hjelp fra andre land. Vi fikk hjelp! Han man glemt det? 

    Tyskland invaderte Norge, akkurat som IS har invadert Syria. Tyskland ville tvinge hele verden til å dele deres sinnsyke idealer om at alle skal være like, at alle skulle ha samme trossystem, og at alle skulle følge et regime. Høres det kjent ut? Ja, det er akkurat det IS vil gjøre i Syria.  

    Det er dette de flykter fra, og nordmenn vil ikke slippe dem inn fordi de fremmedfolk? Fordi de ikke er 100 % som oss? Hva var vitsen med å hive tyskerene ut vist vi kommer til å ende opp med de samme idealene uansett?  

    Nå vil jeg bare påpeke at vist du en av personen som bare er litt forsiktig når det kommer til innvandringspolitikken, så er ikke dette innlegget siktet mot deg. Dette innlegget er siktet mot personene som bruker sin tid til å kjempe imot at Norge ikke skal ta imot en eneste flyktning. De som mener at vi ikke skal hjelpe noen andre enn oss selv. De som bruker halve dagen på å sitte inne på hat-forumer og skriver ting som, ''Vi skal faen ikke ha noen flere moskeer i vårt land, send det jævla terrorist-pakket tilbake der de hører hjemme! Jeg aksepterer ikke at mine skattepenger støtter dette faenskapet! Vi har nok av kriminelle i dette landet fra før av! Navere! Mokkamenn! Terrorister alle sammen!'' Listen fortsetter og forsetter...

    En flokk med redde, patetiske mennesker som kaller det de sier for ytringsfrihet? Vist du faktisk tror at det du sier er ytringsfrihet, og at du faktisk gjør noe for landet vårt, så tar du så vanvittig feil! Og vet du hva? Jeg skammer meg så utrolig mye for at jeg bor i samme land som deg. Du som sitter der og skriver nedverdige kommentarer om mennesker du ikke kjenner. Kanskje du burde være glad for at du i det hele tatt har en pc å sitte å skrive på, og den ble kastet bort på deg istedenfor mennesker som faktisk ville gjort noe bra for andre? Og at du fikk en pc til å skrive hat-kommentarer med, mens andre ikke har råd til sko en gang!

    Mennesker prøver å overleve i landet sitt som blir bombet hver eneste dag, de ser sine kjære dø foran øyene deres, de et så utsultet av de har begynt å måtte spise hunder, katter, og gress! Hvordan våger du å si at disse menneske ikke fortjener hjelp?!  Hvem i helvete er du til å si at disse menneske ikke fortjener en sjanse?! 

    Du er ingen lands-forkjemper, og du er ingen helt. Heltene vi har i dag er de som kjemper for livet sitt hver eneste dag i en krig de ikke har noen som helst kontroll over. Heltene er de som gjør alt de kan for å redde familien sin, trosser hav og nye land for å overleve. Heltene som har vært gjennom ikke mindre enn et rent helvete, og likevel blir behandlet som dritt av så mange folk som mener at disse menneskene som flykter for livet, har baktanker med det? Det er rett og slett bare helt motbydelig...

     

    Grunnen til at jeg ikke har valgt å skrive et slikt innlegg før, er at jeg liker ikke å følelsen av at jeg angriper noen. Men jeg er bare så sint og lei, og jeg sitter bokstavelig talt å skjelver mens jeg skriver dette innlegget, for jeg er bare så lei av all dumskapen og propagandaen som spres rundt i dette landet. Jeg har alltid vært stolt av at jeg kommer fra Norge, men de siste årene har jeg kjent på det at flere folk har blitt kalde og egoistiske, og det er noe som virkelig skremmer meg. For det å leve i en verden der ingen er villig til å hjelpe andre, er ikke en verden jeg vil leve i.

     

     

    (En person som virkelig fortjener en shoutout er Kristin fra Styleconnection. Hun er virkelig en person som jeg har stor respekt for! Ikke bare engasjerer hun til å hjelpe flyktinger fra Syria, men hun har også reist til Hellas for å hjelpe til personlig. Et stort eksempel på en person som faktisk gjør en forskjell, og hun fortjener all verden med ros <3 (Og de som sier at hun bare gjør det for PR, kan ta seg en bolle...) ). 

    Psykisk helse videoblogg.

    Hei kjære lesere! :))

    Nå har jeg etter en uke med prøving endelig klart å få lagt ut videobloggen der jeg prater om psykisk helse, blant annet om angst og OCD. Det tok en god stund pga, grunner som at vi har verdens tregeste internett, og at opplastingen ble avbrutt på et tidspunkt slik at jeg måtte starte alt på nytt...

    Men nok om det, her er den endelig! Og jeg håper den hjelpe noen med å forstå disse forskjellige sykdommene litt bedre, eller at noen som har lignende problemer kan føle seg litt bedre med å vite at de ikke er alene. 

    Men jeg må innrømme at jeg var ganske nervøs når jeg lagde denne videoen, så det blir kanskje litt mumling her og der (det gjør jeg når jeg er nervøs), men jeg håper inderlig at det meste er forståelig!

    Jeg må også si at denne videoen ble jo ganske lang, så jeg tenkte jeg skulle hjelpe vist det er noen som bare er interessert i et eller noen spesielle temaer i videoen. Så fra 00-08 (min) snakker jeg mest om hva angst er. Fra 08-10 snakker jeg om hva jeg gjør for å prøve å kontrollere min egen angst. Fra 10-16 snakker jeg om innleggelse og hvordan det er å være innlagt. Fra 18-21 snakker jeg om forskjellige ting som kan hjelpe mot angst. Og fra 22- til slutt snakker jeg om OCD (tvangslidelse). 

    Så her er videoen, jeg håper den kan gjøre noe bra for noen :)


    Ha en fin dag alle sammen <3

    20 spørsmål og svar! :))



    Hei alle kjære lesere! Ja, jeg må nesten begynne dette innlegget med å si at jeg hadde planlagt å legge ut videobloggen der jeg snakker om psykisk helse, men den blir dessverre forsinket fordi for det første er nettet jeg har hjemme ganske treigt. Det tok 3 dager å laste opp videoen min, og når den nesten var ferdig, altså på 95 %, bestemte pcen min seg for å klikke slik at jeg måtte slå den av, og da ble alt ødelagt, så jeg må gjøre alt på nytt igjen... 

    Jeg ville bare si slik at dere ikke trodde jeg hadde feiget ut, for videoen kommer, det lover jeg! :) Men uansett, siden det er en stund siden jeg har lagt ut noe nå siden jeg ventet på at videoen skulle bli ferdig opplastet, så skal jeg heller ligge ut noe annet i mellomtiden, og det er 20 spørsmål og svar! :) 

    (Dette er spørsmål jeg har funnet selv, de har ikke blitt sendt inn)

    1. Hvor gammel er du om 10 år? Om ti år er jeg nesten 31... Jeg klarer faktisk ikke å forstille meg det, for jeg føler meg til og med for ung til å være så gammel jeg er nå :p

    2. Har du søsken? Ja, jeg har 3 storesøsken. En bror og to søstre :)  

    3. Hvor høy er du? Jeg var nylig hos legen og fant ut at jeg er 170 cm høy! Jeg trodde jo at jeg var mye lavere, så jeg fikk meg et lite sjokk.

    4. Hva hører du på akkurat nå? Akkurat nå hører jeg på - Fools av Troye Sivan. Han er en helt fanatisk artist, og jeg anbefaler ham på det sterkeste! 

    5. Har du noen gang vært forelsket? Nei, jeg har faktisk ikke det. Jeg hadde en veldig sterk crush i en venn som varte ganske lenge når jeg var yngre, men har aldri vært dypt forelsket i noen før.

    6. Hva er det rareste du har spist? Jeg spiste kråkebolle rett fra sjøen en gang, og synes faktisk det var veldig godt! ;)

    7. Hva er din beste egenskap? Hmm, min beste egenskap er vel kanskje at jeg bryr meg veldig mye om andre, og prøver så godt jeg kan å passe på at alle har det bra. 

    8. Hva er din verste egenskap? Min verste egenskap er vel kanskje at jeg kan bli ganske fort irritert, men det er mest når noen gjør mye av noe de er fullt klar over irriterer meg, f.eks. at de avbryter meg hele tiden, jeg haaaaater når noen avbryter meg vært 2 sekund! Jeg blir også veldig lett såret, noe som jeg skulle ønske jeg ikke ble, fordi det meste er ikke ment personlig, og folk er ikke alltid klar over at de gjør eller sier ting som sårer meg.

    9. Hvilket youtubeklipp fikk deg til å le sist? Youtubeklippet som fikk meg til å le sist er dette. Jeg ser veldig mye på begge disse to. De er søsken, og det er umulig å le når de lager en video sammen! :))

     

    10. Hva fikk deg til å gråte sist? Vist jeg skal være helt ærlig, så må jeg si at det var en gang denne uken der jeg hadde veldig mange og kraftige tvangstanker en dag, og jeg har hadde ikke hatt så kraftig på en stund, så det var litt vanskelig å takle dem.

    11. Hva gjør deg sint? Hehe, ja det er en god del ting som gjør meg sint. Som jeg nevnte tidligere, så hater jeg når noen konstant avbryter meg. Jeg liker heller ikke folk som er frekke eller slem mot andre. Elendigheter i verden, mobbing, og mer.

    12. Hva ser du i en partner? Jeg ser etter en person som er snill mot meg og andre, morsom, har god humor, som ikke blir lett sint og tar lett på ting, vil være med på ting og reiser, og gidder å massere meg og klø meg på ryggen! ;))

    13. Hvem er din favoritt skuespiller? En av mine absolutt favoritt skuespiller er Ralph Fiennes. Han spiller blandt annet Voldemort i Harry Potter. Han spiller også i Schindlers list, og er den nye M i den nye James Bond filmen :)



    14. Favoritt quote? Jeg liker veldig godt ordtaket - Living is easy, with eyes closed. Jeg vurderer dette ordtaket sterkt i fremtidig tatovering.    

    15. Har du lyst på tatoveringer? Ja, jeg har faktisk hatt lyst på toveringer siden jeg var liten :p Jeg har lyst på noen små forskjellige steder, f.eks. på hendene, under eller over det ene kragebeinet, osv. Men det er to store jeg har lyst til å ta. Den ene er en som begynner litt nede på siden av hoften, og slutter litt etter det låret begynner, f.eks. slik som denne...



    Den andre store er noe jeg nylig har tenkt på, men det blir isåfall lenge til, og det er svart og grå sleeve på den ene armen, slik som dette... <3



    16. Hvilken film så du sist? Filmen jeg så sist var i dag på kino, og det var komedien - Daddy's home med Will Ferrell og Mark Wahlberg. Jeg likte den veldig godt synes den var var ganske morsom :) Her er traileren vist noen er interessert. 



    17. Har du uvaner? Ja, jeg spiser alt for mye snop. Og drikker sikkert for mye brus også. Tror jeg virkelig jeg må begynne å kutte med snart :s

    18. Hva får deg til å le? Noe som får meg til å le er håret til Donald Trump... Jeg må bare le av det! :p

    19. Hva har du lyst til å lære? Jeg har veldig lyst til å lære å seile! Kanskje få meg en seilbåt i fremtiden, og kanskje til og med seile til andre land eller dra på jorden rundt seiling! :))

    20. Noe du sitter pris på? Jeg sitter pris på min støttene familie, og venner! Og jeg setter utrolig stor pris på alle som leser min blogg, og de fine kommentarene jeg har fått! Det er virkelig noe jeg setter så stor pris på! Og tusen takk til alle som tar tid ut av sin dag for å lese mine innlegg <3

     

    Bloggetåke...

    Hei alle kjære lesere <3

    Ja, her sitter jeg klokken 02.55 på natten og føler for å skrive. Jeg må være ærlig å si at jeg har vært dårlig til å skrive de siste månedene, noe som har mye å gjøre med at jeg jobber mye for å bli bedre, og konsentrerer meg om å holde meg selv opptatt. Så det blir ikke all verdens tid til overs.

    Men en ting som også spiller en stor rolle er at jeg i den siste tiden har følt at jeg ikke har så mye å komme med når jeg skriver. For selve følelsen av at jeg har lyst til å skrive er der hele tiden, men hva jeg faktisk skal skrive om, har for tiden blitt en utfordring. 

    Nå er det jo ikke sånn at jeg faktisk ikke har noe som helst å komme med, men av det jeg føler jeg kan skrive om handler for det meste om det jeg holder på med for tiden som er å jobbe for å bli frisk, og det er jo en stor del av alt, og det er mye jeg kan skrive om. Men samtidig føler jeg at det er ikke det jeg vil at min blogg skal handle om. For selv om jeg synes det er fint å kunne dele min opplevelse med de fine menneskene som velger å komme innom min blogg for å lese det jeg har å komme med, så vil jeg likevel ikke at hele bloggen skal handle om det samme. Og det blir jo da ting som angst og alt annet jeg sliter med som blir skrevet om mest for tiden.

    Så selv om at ja, dette er en stor del av livet mitt nå, så er det ikke alt jeg har å komme med som person. Jeg er ikke sykdommene mine om det kan forklares slik, det er bare noe som har kommet, og som jeg prøver å jobbe med å bli kvitt. 

    Men som person er jeg glad, positiv, engasjert i ting jeg liker og ønsker, og interesserer meg for, og jeg er bare full av drømmer om ting jeg har lyst til å oppnå i livet mitt. Det er meg, men det har ikke vært så lett å vise det i det siste.

    Men grunnen til å at jeg valgte å skrive om dette nå, er fordi jeg tidligere i dag filmet videobloggen der jeg snakker om psykisk helse, og begynte da etterpå å tenke litt over hvordan bloggen min har utviklet seg i den siste tiden. Og jeg sier ikke at jeg synes at det å snakke om psykiske helse er noe jeg synes er dumt, for det er en stor del av livet mitt akkurat nå, men jeg vil likevel ikke at det skal være det som står i fokus på min blogg. 

    Så det jeg kan komme frem til med dette innlegget, er at jeg har nok fått meg en liten skrivesperre, og det har blitt litt vanskeligere å skrive om ting som jeg skrev om før, men jeg håper med tiden at jeg kan komme mer tilbake til det. For det er det jeg liker å skrive om mest av alt, og det jeg liker med meg selv :)

    Så her var en liten kladd av det som surrer rundt i hodet mitt på denne fredags natten/lørdags morgen ;) Jeg håper alle får en super helg! <3

    (Btw, jeg skal prøve å bli flinkere til å ta dere med på ting som jeg gjør. Jeg er bare så dårlig til å huske kameraet mitt, men skal prøve å bli flinkere!!)



     (God natt/morgen <3) 

     

     

    Jeg trenger din hjelp!

     

    Hei :)

    Vist du har lest mitt tidligere innlegg, så skrev jeg så vidt om at jeg hadde lyst til å lage en ny videoblogg, men at jeg ikke var sikker på hva jeg ville snakke om. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg kommer til å snakke om psykisk helse, spesielt om OCD (tvangslidelse), og om angst og agorafobi. Dette er sykdommene som jeg har slitt med og enda sliter med, og derfor har jeg valgt at jeg ville snakke om det.

    Jeg har tidligere delt litt om opplevelsene mine angående min psykiske helse, og nå føler jeg at jeg har kommet meg ganske langt siden jeg sist skrev om det, og har litt mer erfaringer å dele som jeg håper kan hjelpe noen andre, spesielt vist de er i en tidlig fase. For det er det som er det viktigste for meg med å dele mine erfaringer, å hjelpe andre, eller å hjelpe noen å unngå at det blir så ille som det ble for meg.

    Det er ganske personlige ting å prate om, og det er ikke uten skepsis jeg legger ut om mine psykiske tilstand, men jeg vet også at vist jeg på noen måte kan hjelpe noen andre med å snakke om det, så er det 100 % verdt det.

    Jeg har i lengre tid tenkt flere ganger at vist jeg hadde vist mer om angst og OCD før jeg fikk det, så kunne kanskje mye av det jeg har gått gjennom vært unngått. Og jeg tror at vist folk hadde visst mer og vært mer informert om psykiske lidelser, så kunne flere ha slippet unna dem fordi de kunne kjenne igjen hva det faktisk var de hadde, og kunne søkt hjelp tidligere. Det er derfor jeg har valgt at jeg vil prate om dette.

    Så vist du som leser dette lurer på noe om angst, eller tvangslidelser (OCD), eller det å være innlagt, eller noe lignede, så er det bare til å legge igjen spørsmål i kommentarfeltet, eller vist du heller vil være mer anonym, så kan du sende meg spørsmål på meldinger. Da tar jeg det som et tegn på at jeg skal la være å nevne navn i videobloggen. 

    Så uansett om du sliter med lignede problemer eller ikke, så er det bare til å spørre. Fordi selv om man ikke har lignede problemer, så kan det være godt å vite om uansett. For selv om man ikke sliter med noe akkurat nå, kan det likevel hende at man kommer til å gjøre det fremtiden, eller kommer til å kjenne noen som gjør det, eller kanskje man har barn som en gang i fremtiden kommer til å slite med lignede problemer. Man vet aldri, for det kan skje med hvem som helst, og jo mer man vet om det, jo bedre. 

    Jeg håper at jeg klarer å besvare spørsmålene deres på en god måte, og jeg håper at de som ser videobloggen føler at de kan mer om psykiske lidelser, og jeg håper også at det kan hjelpe noen. For det er i bunn og grunn det som gjøre det verdt det :)

    Ha en fin dag <3 

     

     

    Mine mål for 2016!


    (Er det en ting jeg er heldig med, så er det utsikten jeg har der jeg bor).
     

    er jeg veldig dårlig med dette med nyttårsforsetter, enten fordi jeg glemmer hva jeg har sagt eller så lager jeg helt urealistiske nyttårsforsetter som jeg aldri kommer til å oppnå. Så i år orket jeg ikke å gjøre dette. Men så kom jeg på noe bedre å gjøre...

    Siden jeg for tiden holder på med å jobbe mye for å bli friskere og uansett ikke kan gjøre noen særlig stort for tiden, vil jeg heller sette opp små mål og ønsker som jeg håper jeg kan klare, eller ihvertfall prøve å oppnå. 

    Grunnen til at jeg heller vil sette dette opp som mål og ønsker, er at siden jeg er i en situasjon der det er vanskelig å sette opp store mål, vil jeg heller tenke på det som ting jeg ønsker, isteden for konkrete mål eller noe jeg SKAL oppnå, for det er ikke så lett å gjøre akkurat nå, og det blir en ganske kjip situasjon vist jeg setter opp store mål nå, men ikke klarer å fullføre dem. Så jeg tror det er best å heller sette opp små mål og ting jeg ønsker å klare. Så la oss komme i gang...

    Mine ønsker for 2016!

    • Jeg ønsker å komme i bedre form. Ikke at jeg er noe særlig opptatt av trening og slike ting, men jeg tror det hadde vært bra for meg, og for musklene og leddene mine siden jeg har vært så mye i ro. Og det er sikkert greit å ha litt ekstra kondis siden jeg håper på å ha et ganske aktivt liv :)
    • Jeg vil gjerne se om jeg klarer å pushe grensene mine, kanskje gjøre noe spontant som f.eks. å dra på en liten road trip!
    • Selv om det kanskje ikke er så lurt å sette dette opp som et mål, så vil jeg gjerne klare å få tatt trafikalt grunnkurs (ja, jeg er treig, jeg vet det). For siden jeg har planer om gjøre ting som å reise, og ting som å dra på road trips, så er det ganske greit å kunne kjøre ;)
    • Jeg ønsker at jeg klarer å fortsette å ikke spise produksjonskjøtt. Det har ihvertfall gått bra så langt! :)
    • Jeg ønsker så mye at jeg i år skal klare å ta diverse tester som kan gjøre at jeg kommer meg nærmere i å finne av hvordan jeg kan bli kvitt mageproblemene mine, eller ihvertfall at legene kan gjøre noe som gjør at det ikke er like plagsomt.
    • Jeg vil fortsette å gjøre ting som er utenfor min komfortsone. Dette er noe jeg har gjort mye i det siste, og det har funket ganske bra, og jeg har kommet meg ganske langt på grunn av det, og dette håper jeg at jeg klarer å fortsette med!

     

    Så dette er mine ønsker for det nye året. Jeg håper sterkt at jeg klarer å fullføre dem, eller ihvertfall mesteparten! Det føles ganske godt å ha kommet så langt jeg har nå, i forhold til hvordan det var for noen måneder siden. Det er fremdeles en del som sitter igjen som ikke kommer til å gå vekk med det første, men jeg håper på at vist jeg fortsetter slik jeg gjør nå, så vil det også etterhvert forsvinne mer.

    Alt jeg kan gjøre er håpe og jobbe videre, så får jeg vente å se hva som skjer videre i livet mitt! :)

     

    (Forresten, jeg har i det siste tenkt at jeg har lyst til å lage en ny videoblogg! Men jeg vet ikke helt hva jeg skal snakke om. Jeg kan snakke om alt fra angst, tvangstanker, mitt syn på verden (miljø, samfunn, osv), eller jeg han bare lage en ny runde med spørsmål. Så siden det er så mye foskjellig at jeg ikke klarer å bestemme meg, så jeg tenke jeg kunne spørre du som leser om hva du helst vil høre om? Eller kanskje du har noen andre forslag på hva du har lyst til at jeg skal snakke om? :) Isåfall, tusen takk på forhånd! ^^

    Ha en kjempe fin dag videre! :))

     

    Hva vil jeg gjøre med livet mitt?



    Noe jeg har tenkt på mye i det siste er akkurat dette spørsmålet, hva vil du gjøre med livet ditt? For det er et spørsmål alle i løpet av livet kommer til å bli spurt om. Om det er foreldre, lærere eller noen andre, det spiller ingen rolle, for det er et uunngåelig spørsmål. Og det er også et spørsmål mange sliter med å svare på.

    For selv om man sier setningen hva har du lyst til å gjøre med livet ditt, betyr det som regel ikke hva har du lyst å gjøre med selve livet ditt, hva har du lyst til å gjøre får å kjenner at du lever, og hva du brenner sterkt for? Nei, spørsmålet betyr vel egentlig mer, hva har du tenkt til å gjøre for å overleve? Ikke bokstavelig talt overleve, men hva har du lyst til å jobbe som? Og hvilken utdanning skal du ta?

    Det er liksom dette som er normen vår, at du må gjøre noe som andre kan forstå og kjenne seg igjen i. Vi blir født, vi går på skolen, vi tar utdanning, vi jobber, men så var vi plutselig blitt gammel... Så hva skjedde med livet vårt da? Hva skjedde med det å kjenne at vi faktisk levde? Vi er født og oppvokst til å gå i en retning, men vist vi ikke gjør det på måten vi skulle, så er det noe galt med oss. Vi er problembarn, vanskelige, oppmerksomhetssyke, late. 

    Vist man gjør noe som folk generelt ikke kjenner seg igjen i, så blir man sett rart på... ''Hæ? lever du av å blogge? Men har du ikke vanlig jobb også?'' eller ''Joda, det er jo fint å ha en hobby, men man kan vel ikke bygge noen karriere av å spille gitar!'' også er det ''Det er greit at du vil bli komiker og sånt, men det er nok sikkert lurt å ta allmen slik at du har noe å falle tilbake på.   

    Nå er det også veldig mange, inkludert en veldig god venn av meg, som ikke har peiling på hva de har lyst til å gjøre i livet. De prøver mye, men detter ut av det med en gang, og gir opp. Og dette fører til at de får flere og flere hull på søknadene sine, og de blir sett på som upålitelige. Men er dette rettferdig da? ''Ja, for selv om man ikke vet hva man vil gjøre, så må jo man jobbe i mellomtiden''. Ja, er ikke det fantastisk? Å sitte dag ut og dag inn å jobbe med noe som får deg til å føle deg som en zombie. 

    Du jobber med noe du hater, men føler du må bli der, for vist ikke skuffer man alle rundt seg. Sin familie, og folk som er glad i deg. Og du vil ikke bli sett på som giddeløs heller. Så er det de som sitter uten jobb, hjemme og føler også at de sitter bom fast. Men presset er der uansett. Telefonen ringer, det er din far, du telefonen og prater. Så etter noen minutter sier han ''ja, har du tenkt på dette med jobb, eller skal du går på skolen?''  Du svarer med det du alltid svarer med ''Ehm, jeg vet ikke enda, har ikke helt klart å bestemme meg enda, og det er ikke lett å finne jobb heller.'' ''Joda'' sier pappa ''men du må komme i gang snart, før du mister ungdomsretten vettu''. 

    Så var skjer så? Man føler deg 1000 ganger verre. For man vil jo ikke skuffe de man er glad i, og du vet jo at de bare vil det beste for deg, men det får deg likevel til å føle deg som at du er totalt mislykket... For du vil jo gjøre noe med livet, men du kjenner det så sterkt inni deg at du var ikke ment til å jobbe i et kontor, eller som rørlegger, eller servitør, eller ingeniør, eller advokat, eller alle disse jobbene som allerede er ferdiglagd for oss. 

    Så du går til nav til saksbehandleren din, og h*n sier til deg ''hva har du vil jobbe med?'' Men hvorfor spør h*n om akkurat dette? Hva med, ''hva har du lyst til å gjøre i livet ditt? Hva gjør at du føler du glad? Hva er det gir deg en god følelse inni deg selv?'' Hvorfor spør h*n ikke om dette? Nav skal hjelpe deg med å få orden på livet ditt, men når ble det å ha en normal jobb selve livet?

    Jeg har selv sagt at jeg har lyst til å bli kokk. Men det betyr ikke 100% sikkert at det er det jeg kommer til å jobbe som, og det kommer ihvertfall ikke til å bli mitt liv å være kokk. Jeg liker også å engasjere meg i miljø, eller samfunnsdebatter, innvandringspolitikk, jeg liker å treffe nye mennesker, jeg elsker å få andre til å le, og jeg skal reise, overalt. Det spiller ingen rolle akkurat hvor, men jeg må oppleve nye ting, se noe nytt, og møte mennesker som lever helt motsatt av det jeg gjør. 

    Men hvordan gjør jeg alt dette, og samtidig klarer å overleve? Jeg aner ikke! Men jeg finner ut av det på veien, for det er ikke meningen at alt skal være planlagt her i livet. Og det er skummelt og risikabelt, men jeg nekter å bare sitte inni meg selv å tenke på alt jeg vil gjøre men likevel aldri få det gjort. Jeg har ikke jobbet så hardt for å få livet mitt tilbake for å bli sittende fast i mål og drømmer som jeg aldri gidder å oppnå!

    Greit, jeg prøver, men det funket ikke. Jeg prøver noe annet, og kanskje det også ikke funket. Men jeg prøver igjen, helt til jeg klarer det, eller jeg prøver noe annet. Og det er sikkert mange som ser på dette som at man har mislykket i livet, men jeg ser på dette som selve livet! Man gjør det man føler gir deg noe i livet, og man fortsetter å gjøre det. Det går an å finne en løsning på hvordan man kan leve av det man elsker, man må bare prøve å finne en kreativ løsning. For man burde ikke gå rundt i livet å tenke at man vil gjøre det man tjener mest penger på, eller det som er lettest. 

    Når jeg tenker på det jeg liker til å gjøre, og det som gjør meg glad, føler jeg umiddelbart at hjertet mitt begynner å slå fortere, og jeg begynner automatisk å smile for meg selv. Og alt jeg tenker er at jeg kan ikke vente med å starte!

     

     Min inspirasjon til at man kan leve av det man elsker å gjøre:

         

    Dette er Louis Cole. Han har en youtube-kanal som heter Fun For Louis, der han legger ut videoblogger hver dag, der han reiser rundt omkring i verden og opplever nye ting hver dag. Og dette er det han lever av å gjøre. Han har ingen annen jobb, og jeg tror faktisk ikke han har leilighet der han kommer fra en gang fordi han reiser hele tiden.

    Når jeg ser på videoene hans, merker jeg at dette er en person som lever drømmen. Og det var sikkert ikke lett å finne ut hvordan han kunne leve av å bare reise, men han fant ut av det. Så det er mulig!

    Så kjære alle sammen, nå når dere fremover tenker på hva dere har lyst til å gjøre med livet deres, prøv å ikke umiddelbart tenke på hva du kan jobbe med. Prøv å tenk på hva du elsker mest av alt å gjøre eller oppleve, og prøv å oppnå det! Og vist du er forelder som leser dette, ikke spør barnet ditt om hva de ønsker å jobbe med i livet, spør dem; ''Hva er du elsker mest å gjøre i hele verden? Hva er din største drøm?'' Og gjør det du kan for å hjelpe dem å oppnå drømmen! For selv om det er viktig å ha noe som gjør at man kan overleve i verden, så man ta seg et øyeblikk å tenke, Hva er vitsen med å overleve, vist man faktisk ikke kjenner at man lever? 

    Jeg skal bekjempe angsten!


    (Tatt på kjøpesenteret)


    Hei alle sammen! :)

    Nå har det gått en stund siden jeg la ut mitt siste innlegg! Jeg ikke blogget, ikke fordi jeg ikke har orket, men fordi jeg har vært ganske opptatt med å trene på å bli frisk igjen, og i det siste har dette gått veldig bra! Jeg har kommet et godt stykke på vei ut på ganske kort tid, og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hva jeg har gjort som jeg ikke hadde gjort for 2-3 uker siden.

    Ting som jeg har gjort fra før av er at jeg har vært på en liten shoppingtur innom et kjøpesenter med venninner, jeg har vært i byen med venninner, jeg har vært på kjøreturer med venninner som har variert fra korte eller lange turer, og jeg tok taxi opp til en min bestevenninne og overnattet. Disse målene var noe som jeg trodde skulle ta mye lengre tid før jeg klarte! Men de siste ukene har jeg til og med klart enda mer...

    Jeg har vært på kino 2 ganger! Jeg har tatt bussen helt fra der jeg bor og til byen alene, tidligere hadde jeg bare tatt 4 stop alene, så dette var noe jeg trodde kom til ta så mye lengre tid før jeg klarte! Jeg har tatt bybanen (t-banen), jeg var på juleshopping i byen i går, og jeg har utrolig nok vært ute på by'n!

    Dette var noe jeg bare gjorde helt spontant, og det er også noe jeg har funnet ut funker ganske bra for meg. Det som var planlagt den kvelden jeg dro ut på by'n var at jeg skulle prøve å dra opp til bestevenninnen min og være med noen venner før de skulle ut. Jeg hadde egentlig planlagt å dra hjem når de skulle dra, men når klokken nærmet seg, kjente jeg at jeg hadde utrolig lyst til å være med dem, så da avtalte vi at jeg skulle være med, og vist det gikk galt kunne jeg bare ta taxi hjem. Men så gikk det jo helt fint, bortsett fra at jeg måtte ha meg en liten pause, dro jeg med dem ut, og var på utstedet til det stengte! Jeg kan faktisk ikke tro at jeg klarte dette...

    Så etter jeg faktisk innså jeg at jeg hadde klart dette, så tenkte jeg vet du hva? Jeg kan klare alt! Så dagen etter tok jeg bussen til byen alene for å møte venninnen mine som var enda at gigantisk steg, og nå skal jeg fremover prøve så godt jeg kan å utfordre meg selv til ting jeg er redd for å gjøre og stå i angsten, selv om det er skummelt. For nå har jeg faktisk fått tilbake litt av følelsen om hvordan det er å ha et normalt liv, og jeg vil bare komme meg ut i det så fort jeg kan! :)

    Jeg vet at du som leser dette kanskje ikke synes det høres ut som jeg har oppnådd  veldig mye, men med tanke på at for 3 månedene siden klarte jeg ikke å gå lengre enn til min egen postkasse, er dette ganske stort for meg.   

    Så dette nok bare en kort liten oppdatering, men jeg skal prøve så godt jeg kan å få prioritert å skrive litt mer i framtiden, men det kan bli litt pauser nå når jeg holder på å trene så mye. 

    Men jeg håper uansett at dere som leser dette innlegget har det bra, og ønsker dere en kjempe fin jul! <3





    10 tips for å få julestemning! :)



    Jeg vet ikke om jeg har sagt dette før, men jeg elsker virkelig julen, altså jeg er en av disse personene som er overstadig glad i jul og snakker om det non stop! ^^ Jeg elsker alt med julen, jeg elsker stemningen, fargene, maten, gavmildheten, handle inn julegaver, osv. Det eneste jeg ikke liker med julen, er at den går over så fort, men det verste jeg vet er å ikke ha julestemning!

    Egentlig er julestemning noe som jeg som regel har, men det har vært dager der jeg bare ikke har klart å ha få det heller, og jeg vet at det er mange som sliter med å få julestemning, også blant folk jeg kjenner, og dette synes jeg ikke er bra i det hele tatt, spesielt vist man virkelig vil ha julestemning men bare ikke får det. For jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å komme meg gjennom hele desember uten noen som helst form for julestemning. Dette har jeg lyst til å gjøre noe med! Så jeg har tenkt til å gi 10 tips for å få julestemning! :)

    1. Ikke gå inn i julen med tankegangen om at man ikke kommer til å få julestemning.

    Å gå inn i julen med å si at man ikke kommer til få julestemning er det dummeste man gjør. Vist man allerede har bestemt seg for at man ikke kommer til å få julestemning, så kommer man aldri til å få det heller. Gå inn i julen med en positiv innstilling! :)

    2. Planlegg hva du har lyst til å gjøre i julen.

    Vist man tenker litt på forhånd hva man har lyst å gjøre i førjulstiden, f.eks. baking, kosekvelder, juleverksted, juleserier man vil se på, osv. Da gleder man seg ekstra masse til desember endelig kommer, og man kan gjøre alle disse gøyale tingene man har planlagt, og man blir også i mye bedre humør!

    3. Gå all out når desember endelig kommer. 

    Jeg har en årlig tradisjon som går ut på at når 1. desember endelig kommer, går jeg all out med masse julebrus, pepperkaker, klementiner, kakao med krem, bare alt jeg liker mest i julen! Da markerer man virkelig at NÅ begynner julen, og det er virkelig noe som gir meg massevis av julestemning. Men det er også viktig at man da ikke hiver inn på alle disse tingene før jul. Jeg har en regel om at jeg ikke har lov til å røre noe før 1. desember, men jeg vet at ikke alle klarer å vente så lenge, men det er viktig å ikke hive inn på for mye før jul, for da merker man kanskje ikke så mye forskjell når det faktisk har blitt desember ;)

    4. Ha en adventskalender.

    Det hjelper faktisk en del å ha adventskalender, for da setter man mer pris på dagene ved å markere hver eneste dag, og så er det også en god motivasjon til komme seg opp av sengen om morgningen ;) Bare det å ha en enkel sjokoladekalender er bra nok! Jeg har en del adventskalendere, men der er fordi jeg er liker å ha flere adventskalendere, og ikke har noe imot å kaste bort pengene mine på dem ;p

     

    5. Pynt litt rundt om kring i huset/leiligheten. 

    Selv om mange velger å ikke pynte huset sitt før dagen før julaften, så er det likevel lov til å pynte litt. I mitt hjem pleier vi alltid å ta ut noen få røde ting samt med adventspynten. Etter dette øker vi pyntingen gradvis nærmere jul. Så det er lov til begynne litt før lille julaften.



    6. Lag en ønskeliste.

    Selv om den nødvendigvis ikke ''sendes til julenissen'' lengre, så er det likevel gøy å kunne drømme seg vekk i alt man ønsker seg til jul, til og med når man vet at man sikkert ikke kommer til å få halvparten en gang. Jeg synes uansett at alle burde skrive en ønskeliste, så kan man eventuelt fylle på mer når man kommer på det. For det er så frustrende når flere personer i familien spør hva du ønsker deg til jul, og du må svare ''eeeh, vet ikke helt, skal tenke på det, så gir jeg en lyd''. Og samme svar får man som regel tilbake også. Så lag en ønskeliste folkens! ;)

    7. Ha en bakedag. 

    Personlig hadde jeg bakedag i går, og jeg fikk så utrolig mye julestemning! Vanligvis er jeg ikke særlig glad i å bake, men det blir annerledes når man baker i julen. Å lage pepperkaker i all slags gøyale former, med buksen full av mel, en julebrus og med julemusikk på høy guffe, da er det vanskelig å ikke få julestemning! Så vist man har mulighet, sett av en dag til å gjøre dette sammen med familie eller noen nære venner.




    8. Ha filmkveld.

    Noe av det beste jeg vet med julen, det er å ha filmkveld! Enten med venner eller familie, å sitte krøllet sammen i sofaen med et varmt teppe, mens man spiser diverse jule-godsaker, og ser på en koselig julefilm... det er bare så utrolig koselig og gir meg personlig så masse julestemning! Hittil har jeg sett The grinch og The holiday, og jeg har snart planer om og se The nightmare before christmas og Hjemme alene 1&2. Får bokstavelig talt masse julestemning bare jeg sitter her og skriver om det! ^^

    9.  Dra til steder der julen er markert.

    Uansett om man bor i en storby eller ikke, så finnes det alltid et sted der man bor der det henges ut massevis av fine julelys overalt. Siden jeg bor i Bergen er det en del steder det er masse julelys og pynt, men vist jeg skal se mest mulig, så ville jeg dratt til byen (sentrum). Så vist du har mulighet, ta på deg så mye klær at du er sikkert på at du ikke fryser, kjøp eller ta med deg noe varmt å drikke, og sitt ned eller gå rundt å se på alt det koselige rundt deg! Dette er noe jeg gjorde mye før, og veldig lyst til å gjøre igjen snart! Kanskje jeg klarer det i år, hvem vet :) Selv om man kan gjøre dette til alle døgnets tider, synes jeg det er mest vakkert når det er litt mørkere ute, for da ser man alle lysene bedre. 

    10. Hold deg unna pessimister!

    Dette er det siste og det viktigste rådet av alle. Vist man virkelig ønsker å få julestemning, hold dere for guds skyld unna folk som er negative til julen. De som konstant går rundt og sier ''å, det er så jævla mye styr med julen, jeg får ALDRI julestemning, det er jo aldri snø uansett, osv''. Som jeg sa tidligere, vist man allerede har bestemt seg for at man ikke liker jul, så får man ikke julestemning. Og det går faktisk utover andre når folk skal være så negative til alt. Jeg husker et år det var spesielt mange rundt meg som var negative til jul og sa at de aldri fikk julestemning, og dette var faktisk det ene året der jeg slet mest med å få julestemning. Så vist du vet om noen slike personer, prøv å unngå dem i juletidene, eller be dem om å slutte i være så negativ når det kommer til julen fordi det går inn på ditt humør, eller kanskje vis dem dette innlegget her, kanskje de trenger det å lese det! ;)  

    Ha en fantastisk gledelig jul alle sammen! <3



    (Forresten, et ekstra tips vist du er en person som liker å se på videoblogger av andre, så kan jeg anbefale en ganske kjent britiskYoutuber som heter Zoella. Hun legger ut en ny video hver dag på både vlogkanalen og hovedkanalen hennes, i sammenheng med jul. Jeg ser på henne hver dag, og den gir meg bare masse julestemning, og Zoella har i tillegg en helt herlig personlighet som personlig gjør meg i skikkelig godt humør! ^^ Link til Videobloggen finner du HER, og til hovedkanalen HER). 

     

    En stor beslutning... og en realitet vi nekter å innse.

     

    Nå har jeg i ganske mange år vært veldig engasjert i saker angående miljø, og jeg har brukt bloggen en del til å spre budskap om forskjellige ting som påvirker miljøet som f.eks. palmeolje, matproduksjon, overfiske, osv. Dette har jeg ikke gjort fordi jeg prøver å få alle andre til ha helt like tanker og meninger som meg, men mer for at folk er viten om ting som skjer i verden som er veldig skadelig for miljøet, for det er ikke alt man får høre om på skolen eller i media. Noen ting må man faktisk lete etter selv eller spørre noen som faktisk vet veldig mye om slike ting, f.eks. folk som arbeider med å bevare miljøet.

    En ting jeg har snakket mye om, er kjøttproduksjon. Kjøttproduksjon er noe jeg vet en god del om, og som jeg har lært mye om. For når det kommer til verstingen av ting som skader miljøet mest, så vinner kjøttproduksjonen uansett. Den er ansvarlig for så mye av det som skader miljøet mest av alle ting. Den slår all annen type produksjoner, forsøpling, forurensing, til og med produksjon av olje (fossil brennstoff)!  

    Så nå har jeg kommet til et punkt der jeg rett og slett ikke klarer det mer. Jeg kan ikke går rundt å si at jeg bryr meg massevis om miljøet og vil gjøre det jeg kan for å hjelpe, og likevel støtte den bransjen som skader miljøet mest av alt i hele verden. Så jeg har bestemt meg, at fra 1. Januar 2016 skal jeg slutte å spise kjøtt.

    Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal slutte med viltkjøtt (hjort, elg, rein) for det er ikke produksjonskjøtt fordi de lever i det fri. Men jeg skal ikke spise mer kylling, kalkun, (diverse fjærkre), ikke mer svinekjøtt, ikke mer storfe, kalv eller okse, og heller ikke mer fårekjøtt. 

    Det med om jeg skal spise vilt er noe jeg nesten må se an i forhold til hvor bra jeg klarer meg uten noe av de andre kjøtt-typene, men vist det viser seg at jeg sliter veldig, så er det lov til å spise litt viltkjøtt en skjelden gang, siden det ikke skader på miljøet. Men da må jeg likevel være 100 % sikker på at det er viltkjøtt, for noen steder som f.eks. Sverige har de hjortefarmer der det er hjorteoppdrett, og da kan jeg like godt spise vanlig kjøtt vist jeg skal spise det.  

    Denne beslutningen jeg har tatt i dag er noe jeg har tenkt på lenge, men jeg har bare ikke klart å bestemme meg før nå selv om jeg visste en del om det. Men nylig så jeg en dokumentar som heter Cowspiracy der det handlet mye om ting som jeg visste om fra før av, men også ting som jeg ikke var klar over i det hele tatt. Men kanskje det var det at jeg ble påminnet på det så kraftig, som gjorde at jeg bare kjente at jeg ikke klarte det mer. 

    For jeg er virkelig så lei av hvordan verden vår fungerer! Og kjøttproduksjonen er en av de mest korrupte industriene som eksisterer. Industrien som utnytter alle mennesker på jorden for at alt skal være billig og enkelt for de som styrer det, uansett konsekvensene. En industri som er så korrupt og spredd at til og med verdens største miljøorganisasjoner er livredd for å snakke om det i frykt for å bli saksøkt eller i noen tilfeller drept! De rister på hodene og sier ''ja, hva med kjøttindustrien? Ingen kommentar''. 

    De snakker konstant om palmeoljen som ødelegger regnskogen med nedkutting av treer, men det de ikke forteller er at kjøttindustrien er grunnen til at mesteparten av regnskogen faktisk kuttes ned. 91 % av det som ødelegges i Amazonas-regnskogen er kun for dyreproduksjon, og for å produsere mat til de samme dyrene. Det er ikke palmeoljen, (selv om det også er en stor del). Det er produksjon av kjøtt, mat til disse dyrene og soya er hovedårsaken til at regnskogen blir kuttet ned den dag i dag.

    Og ikke nok med det, dyreproduksjon slipper ut mer drivhusgass enn all transport kombinert, og det er også ansvarlig for mesteparten av all vannbruk. Til og med vist vi avslutter all produksjon av fossilt brennstoff  i hele verden vil vi likevel gå forbi CO2-grensen innen 2030, kun på grunn av dyreoppdrett! Dette er helt sinnsykt...

    Det som er så utrolig umenneskelig er at f.eks. kornet som plantes i forskjellig land som har masse fattigdom, brukes heller til å fore dyrene som skal bli mat for oss som bor i rikere land. Men dette kornet hadde faktisk vært nok til å mette så mange av disse fattige menneskene, men de som styrer matindustrien bestemmer at det heller skal gå til dyrene som skal mate oss som lever i rikere land. Men egentlig får vi mye mindre ut av det enn vist vi bare hadde lagd mat av kornet som blir foret til dyrene, enn å faktisk bare la dyrene spise det slik at vi kan spise dem. Hadde vi gjort det, da hadde det vært mer mat til både oss, og til flere av de fattige landene. Men det er jo ikke den billige løsningen...

    Og det som er helt utrolig er at dette er noe som ikke blir tatt opp i media eller politikk. Når jeg så Cowspiracy tenkte jeg ''wow... Det er bare helt sinnsykt hvor korrupt USA er, glad for det ikke er slik i Norge''. Men det jeg lurer på da, er hvorfor er det slik at når jeg går inn på Greenpeace sin Norske nettside, finner jeg ingenting om kjøttproduksjon? Og hvorfor tas ikke det aldri opp i politikken? De snakker ofte om fossilt brennstoff, palmeolje, energibruk, osv, men jeg har ikke fått med meg at de har snakket noe særlig om kjøttindustrien.

    Så hvorfor er det slik at vist det er den største grunnen til miljøkrisene som begynner å skje i verden, tar de det likevel ikke opp i media? Jeg er ikke særlig innenfor konspirasjonsteorier, men jeg må helt ærlig si at jeg faktisk virkelig begynner å lure på om vårt land er så mye bedre...


    (svensk slakteri)

    Nå mener jeg ikke at vi er like ille som i land som USA, men nettopp det at det er mest mulig kamuflert, er noe som bekymrer meg veldig mye. 

    Men vet dere hva, uansett om Norge hadde vært et land som hadde hatt verdens mest grønne matproduksjon, så betyr ikke det at man ikke skal bry seg. For dette handler ikke bare om vårt land, men det handler om alle andre land i hele verden, og det ikke til å legge skjul på at planeten vår ikke er på vei inn i noe bra, og vi må gjøre en endring i dette! Og vist det er slik at de som styrer disse industriene ligger skjul på ting, og prøver så godt de kan i å hindre folk i å ikke spise kjøtt, og at de gjør det mest mulig vanskelig for oss å slutte å spise kjøtt, så er det opp til enkeltpersoner som meg å deg å vise at vi bryr oss, og at vi vil gjøre en endring!

    Det er ikke de som styrer verden, og det er ikke de som skal ha kontroll over hva andre mennesker skal spise, det er helt opp til hver enkelt av oss, og det er ikke rett hva de gjør.

    Folk sier gjerne, ''men det spiller ikke noen rolle om jeg gjør noe, for jeg er bare en person''. Men det folk gjerne glemmer er at alle store ting som har skjedd i verden har startet med én person. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at denne personen er meg, for det er nok veldig mange før meg som har valgt å gå i denne retningen, og det var sikkert ikke lett for dem heller, men de klarte det.

    For helt ærlig, så skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg har jo spist kjøtt hele mitt liv, og nå skal jeg plutselig slutte? Men det er det rette å gjøre for meg. Og det er også noe jeg synes er veldig viktig at folk får med seg, det er at dette er mitt valg. Meningen med dette innlegget er ikke å prøve å tvinge andre til å gjøre som meg, for dette var et personlig valg som jeg brukte lang tid med å bestemme meg for. Men det jeg ønsker med dette innlegget, er at man bare kan tenkte på det... Og om man kommer frem til at man ikke vil, eller ikke ønsker det, så er det helt greit, men man må være villig til å vurdere det.

    For det er mange som lukker ørene sine og sier ''ja, jeg vet jeg vet, du trenger ikke å fortelle meg dette!'', bare fordi de ikke vil vite om det for å unngå å måtte tenke på det eller få dårlig samvittighet, men vet dere hva jeg har tenker om det? Vist man vet så mye om noe at man ikke vil høre om det, så vet man ganske mye allerede... 



    For uansett om man velger å ikke ta en stor del i det, så kan man ikke unngå det, for det er alle sitt ansvar, og vist man bare står å ser på og later som om man er helt uvitne, så er det litt som om at man vet at noen blir mobbet, selv om man lyger til seg selv og later som om man ikke vet om det, så er man likevel skyldig...

    Nok en gang vil jeg bare understreke at dette er et eksempel, ikke for at man ikke vil gjøre noe stort for en sak, men for at man ikke en gang vil høre om det. For det er ikke riktig. Man skal være viten om ting som angår deg selv, og verden du lever vi. For du er jo tross alt en del av denne verden, er du ikke?

     

     

    (Vist noen er interessert, så anbefaler virkelig å se Cowspiracy! Den er virkelig en tankeoppvkkker, og man får masse innblikk i disse utrolige viktige dilemmaene). 



    Hemmelig prosjekt! :)

     

    Så lenge jeg kan huske, har jeg hvert eneste år fått pakkekalender i av min mor i Desember. Dette er noe som jeg har elsket å få fordi jeg er veldig glad i overraskelser, og i å åpne pakker selv om det kan hende at det bare ligger en liten sjokolade inni gavepapiret, så er det like gøy uansett. Dette er noe min mor har gjort for sine barn i flere år, men hun har aldri hatt det selv, men i år skal jeg gjøre en endring i det, for i år skal hun også få sin egen pakkekalender av meg! :)

    Dette er noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, men jeg har ikke akkurat hatt råd til det før, men nå når jeg har blitt litt eldre så har det endret seg litt, så i år skal jeg endelig slå til. Så da jeg var ute å shoppet for første gang, grep jeg muligheten til å gå innom butikker som nille, og søstrene grene for å kjøpe litt småting...  

     

    Så når min mor var ute grep jeg muligheten til å få alt pakket inn i en fei! For hadde det kommet diverse ''pakkelyder'' fra rommet mitt er det mulig at det hadde kommet en pitteliten mistanke inn i tankene hennes, og det kunne vi ikke ha noe av, mitt mål er total overraskelse! ^^ 

    ...men nå har det jo seg slik at med et lite uhell fikk hun øye på alle de små pakkene i en pose (uten tall) og lurte på hva det var, så da måtte jeg prøve å lyge så godt jeg kunne (noe som jeg ikke er flink til i det hele tatt), og si at det var et lite prosjekt jeg holdt på med der små gaver skulle oppå alle de vanlige julegavene jeg skal kjøpe i år. Jeg er ikke sikker på om hun trodde på meg 100%, men jeg får håpe hun gjorde det ;) 

     

    Så her henger de endelig oppe i dag, noe som er et mirakel fordi jeg sovnet i går før jeg fikk hengt dem opp, og våknet tilfeldigvis klokken 09.00 i dag, noe som ALDRI skjer! Så nå skal jeg bare vente i spenning til min mor endelig kommer inn på stuen og ser sin første egen pakkekalender! :D



    Ha en super 1. Desember alle sammen! Håper dere får en kjempe fin dag! :))

    <3



    Jeg er ikke anonym lengre! :)




    Da er endelig dagen kommet, jeg har nå blogget i ett år og er offisielt ikke anonym lenger. Så da er det vel ikke annet å gjøre enn å introdusere meg selv...

    Hei :) Jeg heter Julie, er 20 gammel og kommer fra Bergen. Jeg begynte å blogget for ett år siden, og har vært anonym helt til nå. Jeg begynte å blogge i November i fjor og bestemte meg for at ville være anonym av litt forskjellige grunner som at jeg syntes blogging var litt flaut. Haha, litt vittig å si det nå siden jeg har holdt på med det en stund, og kjenner bokstavelig talt at det klør i fingrene vist jeg ikke har fått skrevet noe på en uke! ;)

    Jeg tror kanskje det som stoppet meg mest var at jeg trodde at vist jeg viste hvem jeg var, så turte jeg ikke å være like ærlig i alle innleggene jeg skrev, spesielt de personlige, og det hadde jeg sikkert rett i. For jeg er ganske sikkert på at vist jeg ikke hadde begynt å blogge anonymt, hadde nok et par av innleggene som ligger ut på bloggen min nå, ikke vært der. 

    Jeg var nok også litt redd for hva andre jeg kjente kom til tenke om det. ''Å herregud blogger du? Er ikke det sånn greie for 12 år gamle jenter?'' var det jeg tenkte at jeg kom til å få i respons vist jeg skulle si til noen av mine nære at jeg blogget. Så jeg må innrømme at jeg ble ganske postitivt overrasket når jeg etter noen måneder fortalte alle mine familemedlemmer og venner at jeg blogget, og ble møtt med responser som ''Blogger du? Så gøy! Kan jeg få se? :D''. Så der ser man hvor fryktelig feil man kan ta ;)

    Så etter dette følte jeg at behovet for å skjule hvem jeg var, minket og minket i løpet av månedene som gikk, og i September bestemte jeg meg altså for at jeg ikke skulle være anonym lenger, men siden jeg også visste at i November hadde jeg offisielt blogget i ett år, følte jeg at det var en veldig passende tid å gjøre det på.

    Så nå er vi her, og nå er jeg ikke lenger redd for hva folk skal tro om meg, eller hva de synes om det jeg skriver. For det er jo tross alt mine meninger og hva jeg som person mener er viktig å engasjere seg i, og det akkurat slik det skal være. Jeg har nå kommet til det punktet at jeg ikke føler at det er helt riktig av meg å legge ut innlegg om personlige og sterke meninger, uten å kunne stå for dem 100%. For det føles det nesten ut som jeg er en av disse internett-trollene, som skriver ekle ting til andre bak sin egen pc-skjerm. Nå vet jeg jo at jeg ikke skriver noen stygge ting til andre, og jeg mener for all del ikke at det å være anonym når man blogger er galt! Jeg har jo tross alt vært anonym i ett år selv, men poenget er at vist man føler det slik, så er det nok et tegn på at man må komme seg ut fra gjemmestedet sitt ;)

    Som noen kanskje vet, begynte jeg å blogge fordi jeg var i situasjon der jeg satt inne hele dagen lang, og det var ikke særlig lett å holde humøret oppe når jeg var i denne situasjonen. Men akkurat dette hjalp det å kunne blogge meg veldig mye! For jeg følte at jeg fikk utslipp av alt det jeg gikk rundt og tenkte på, og ikke for å nevne alle de positive kommentarene jeg har fått utover det siste året. Det har gjort så utrolig mye godt, og hjulpet meg veldig med å holde humøret oppe når jeg har hatt det vanskelig. Så uendelig tusen takk til alle som noen gang har sendt meg en positiv kommentar! Det har hjulpet meg mer enn dere aner :)

    Så her er jeg, samme person, men litt mer åpen, klar for enda et år med blogging, og jeg gleder meg kjempemasse til å dele nye innlegg, nye opplevelser, og ny fremgang med alle som velger å komme innom min blogg for å se! :)

    Nå har jeg også laget en videoblogg som ligger lengre nede på dette innlegget, der jeg svarer på diverse spørsmål som folk har sendt inn til meg. Så vist noen har lyst til å bli enda bedre kjent med meg, så er det bare se den :) (vist dere holder ut, den ble litt lang:p).

    Ha en super kveld alle sammen! <3


    Her er bloggene til de som sendte inn spørsmål :) Ta en tur innom bloggene deres vist du har lyst!

    http://mammamarcela.blogg.no/

    http://filippaa.blogg.no/

    http://sjelaoveralt.blogg.no 

    (Også tusen takk til Jasmine, Runa, og Bibbi <3).

     

    Snart er dagen her!



     

    Hei kjære leser! :)

    Som jeg skrev i et tidligere innlegg, skulle jeg legge ut et siste innlegg der man kan sende inn spørsmål til videobloggen jeg skal legge ut sammen med innlegget det jeg endelig skal vise hvem jeg er. Så vist det er noe noen lurer på om hva som helst, så er det bare til å legge igjen en kommentar :) Og som jeg nevnte i forrige innlegg, skal alle som sender inn spørsmål få en Shoutout i videobloggen (at bloggen deres blir nevnt) ^^

    Jeg har lenge tenkt på dette med avsløringen, og føler nå at det er på tide. For vist man har lest bloggen min før, så vet man kanskje at jeg har en del meninger og forskjellige saker som jeg står veldig sterkt for, men det har ikke følt helt riktig for meg den siste tiden. Jeg har på en måte følt at når jeg har disse sterke meningene, er det ikke rett å ikke vise hvem personen bak disse meningene er. Det føles nesten ut som jeg er en av disse anonyme personene som sitter bak tastaturet sitt og skriver stygge kommentarer til andre personer.  

    Men jeg vet jo at jeg ikke er en slik person i det hele tatt, og jeg sier ikke at det er galt å være anonym når man blogger, for det er helt opp til hva man selv er komfortabel med. Men på grunn av at jeg følte det slik, skjønte jeg at det var på tide å slutte å være anonym :)

    Så tusen takk på forhånd vist du sender inn spørsmål til meg! <3 Nå er det virkelig ikke lenge til jeg skal hoppe ut av gjemmestedet mitt, og egentlig vise hvem jeg, og jeg er så spent og litt nervøs vist jeg skal være ærlig. Men jeg tror egentlig at det kommer til å gå fint, og det er den riktige tingen å gjøre for meg :) 

    Ha en nydelig dag alle sammen! 

     

     

    Halloween 2015! :)

    Happy halloween alle sammen! :) Jeg har kommet hjem nå, og skal være hjemme i to uker, og jeg var så heldig at jeg fikk komme hjem akkurat til halloween! Så da har jeg gått all in, med pynting og diverse. Så det ble noen bilder som jeg tenkte at jeg hadde lyst til å dele. Håper alle har hatt en kjempefin halloween! :)   


    Telys-hånd (favoritten min) og gresskarskåler med kanskje 15% av alt snopet vi kjøpte inn til halloween i år :p (Nille)


    Oransje telysholdere med halloween-tema, finnes i svart også :) (Nille)


    Kjøpte det svarte hodet i fjor men så den hvite i år og bare måtte ha den også! (Nille) 


    Elsker denne! Den er så nydelig når det er helt mørkt ute, og den gjør den huset ekstra koselig. (Kjøpte på Nille i fjor, men vet ikke om de har den år).


    Litt finere halloweenpynt, og den lager veldig fin høststemning i huset :) (Lille skjelletfiguren er fra Nille, og 3 duftlys fra Ikea). 


    Her er venninnen min godt i gang med å grave ut all guggen fra det som skal bli årets halloween-gresskar :) Vist du ikke har laget halloween-gresskar så anbefaler jeg det virkelig! Det er så gøy, og den ser så kul ut ute på trappen når den er ferdig ;)  


    Resultat 1, veldig fornøyd! 

    Resultat 2, super fornøyd! :)



    Så avsluttet vi kvelden med å lage Halloween-muffins med svart og oransje frosting. Ja, venninnen min ble litt ivrig her :p 



    Så det var innsatsen for denne halloween. Vist dere likte noe av pynten, så har er det meste kjøpt på Nille, og nå får man det nok billigere etter halloween også ;) 

    Ha en fin kveld alle sammen! 

    Snart er dagen her!



    Hei kjære lesere :)

    Nå har det seg jo slik at jeg bekreftet at jeg nå etter ett år med blogging, ikke skal være anonym lengre. Jeg hadde egentlig sagt at jeg skulle gjøre dette i November, men det kan hende at det blir litt senere pga. omstendighetene, for jeg kan ærlig talt si at jeg ikke forventet at jeg skulle være der jeg er nå for et par måneder siden. Men det kan godt hende at det blir i November, men jeg må nesten ta det som det kommer akkurat nå.

    Men det jeg har planlagt er at jeg skal gjøre det slik at jeg lager innlegget i to deler, en med et skriftlig innlegg, og en videoblogg. Så vist det er spørsmål man lurer på, svarer jeg på disse spørsmålene i videobloggen, og så skal jeg i tillegg gi en Shoutout (jeg leser opp bloggadressen til de som sender spørsmål) til alle som sender inn spørsmål. Så vist det skulle være noen som ville sende inn spørsmål, så kan de bare skrive dem i kommentarfeltet på dette innlegget, og så skal jeg legge ut et ekstra innlegg senere vist noen vil sende inn flere spørsmål. Det er bare til å spørre om hva man vil.

    Jeg kjenner på meg når jeg skriver dette at jeg er ganske nervøs, men jeg kjenner også at jeg gleder meg til dette. For selv om synes at det er litt skummelt, føler jeg at tiden er inne for at jeg damer meg opp, og viser at det faktisk er en person bak alle disse innleggene jeg står så sterkt for. Så det må nesten bare gjøres ;)

    Så tusen takk på forhånd til deg som sender inn spørsmål til det ''store'' innlegget!

    Og så vil jeg også si, tusen hjertelig takk for all støtten jeg fikk på det forrige innlegget jeg skrev! Det betyr utrolig mye og jeg setter uendelig stor pris på det <3 

    Ha en fin dag alle sammen! 

     

     

    Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017